Noen ord om flis, fornybarhet og netto energi

(6/5-06) Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen fyker land og strand rundt og åpner flisfyringsanlegg for tida. Forhåpentlig – og sannsynligvis – er dette en god og bærekraftig form for energiproduksjon i skogrike deler av landet. Litt sunn skepsis er imidlertid alltid på sin plass.

Av Jan Herdal

I Norge er det skogen (Søppelbergets utopi er omtalt i en annen artikkel på dette nettstedet) som danner det beste råstoffgrunnlaget for bioenergi, og ifølge rapporter kan det her foreligge et potensial for varmekraft tilsvarende ca. 20 TWh, eller om lag 15 prosent av dagens norske vannkraftproduksjon. Ingen universalløsning, men heller ingen bagatell, med andre ord.

Som alltid når en antatt god sak skal selges inn, til presse, publikum og beslutningstakere, har utgiftspostene lett for å bli glemt. I en innledende fase kan de kanskje også druknes i en flom av offentlige tilskudd, men før eller seinere vil de melde seg som økonomiske realiteter.

Bioenergi er ingen billig energi. Den er avhengig av offentlig støtte i form av tilskudd og avgiftsfritak, bare så det er sagt. Energiprisen øker, sjøl om deler av regninga kan holdes skjult ei tid.

Minst et par betenkeligheter bør nevnes også når det gjelder flisfyring. For det første: Ingen biobrenselproduksjon skjer i en lukket prosess basert på fornybare ressurser. Flere ledd i kjeden er basert på fossil energi.

Dette ble illustrert da nevnte Enoksen stod på Dagsrevyen denne uka og snakket seg varm om den fornybare energikilden flisfyring. Rett ved siden av han stod en tilsynelatende dieseldrevet maskin og malte virket til flis. Virket er fraktet til anlegget på dieseldrevne tømmerbiler. I skogen er det felt, kvistet og kappet av dieseldrevne skogsmaskiner. Skogsskjøtsel er basert på fossil energi.

Den totale produksjonskjeden for biobrensel er med andre ord mindre fornybar enn for eksempel elektrisitet basert på vannkraft.

Den andre store betenkeligheten, og som gjelder generelt når ønsket er å fremme utvikling av ny, alternativ energi, er at det aller viktigste begrepet systematisk glimrer med sitt fravær, og det er netto energiresultat.

Det er vel mulig at en god del av dagens produksjonskjeder for bioenergi totalt sett gir et netto energioverskudd. Fra utlandet foreligger studier som sier det motsatte om noen av dem, f. eks. for etanolproduksjon, og en gjennomgang av hele produksjonsprosessen for vindturbiner gir også grunnlag for stor nøkternhet med tanke på netto overskudd i det totale energiregnskapet.

Hva skjer når vi må ta oljen, gassen og kullet ut av prosessregnskapet, eller disse energikildene blir så dyre at det snur opp ned på hele regnestykket?

I og med at det for flisfyringens del er snakk om å brenne trevirke så godt som direkte, gir prosessen ganske sikkert samfunnet en netto energitilførsel. Nøyaktig hvor stor er det visst ingen som har regnet på.

Litt lettvint er det også å avskrive luftforurensingen fra flisfyringsanlegg med en kort henvisning til skogskretsløpets totale drivhuseffektbalanse. Utslippet fra disse anleggene er ikke mindre konkret enn fra andre forbrenningsanlegg, men riktignok er det trolig mindre enn om tilsvarende mengde ved skulle brennes desentralt, f. eks. i peisen hjemme i stua hos folk.

Dette ser ut til å nærme seg en lovmessighet: All aktuell alternativ energi vil gi langt mindre netto energiavkastning enn den sterkt konsentrerte, fossile energien som bare er å hente ut av jordskorpa. Ettersom denne svinner, og blir vanskeligere tilgjengelig, er det uunngåelig at energi vil måtte bli et stadig dyrere knapphetsgode i åra som kommer.