Hele det korporative Norge er hjertens enig. Som vanlig. LO, NHO, storting og regjering, banker, næringsliv, lederskribenter og rikssynsere "jubler" alle over historiens  sterkeste reduksjon i styringsrenta.

Etanolen rakk ikke til nachspielet. Med skjelvende abstinens raver de alle gatelangs på jakt etter den siste rentedrammen, og brøler unisont: - Brød og sirkus. Etter oss, syndfloden. Mer av det samme, det er det vi trenger nå!

Må landets godt betalte presteskap be om nåde for den som mener noe annet.

Også næringsminister Sylvia Brustad har kommet til at det er slemt å skuffe barna før jul, og lover statsstøtte til et samlebånd i Lørenskog, en såkalt elbilfabrikk som aldri har vært levedyktig, og som nå er det mindre enn noen sinne.

Hvem kan unnlate å sette ned renta, når alle andre setter den ned? Hvem kan droppe hjelpepakken når de allerede daler tettere enn julesnøen der ute? Det globale fylleslagsmålet er i gang. Men hjelper det med flere skjenkesteder og økt kvote, det vil si enda dyrere boliger, enda mer lån, og en på sikt enda fattigere befolkning?

Sjølsagt ikke.

Dette er som å valse rundt som elefanter fra den ene glassbutikken til den andre. Det er å utsette, men samtidig å forsterke, katastrofen. Det begynner allerede å bli langt mellom de urørte glassbutikkene.

Det er jo nettopp det lånefinansierte forbruket som har brakt verden ut i uføret. En desorganisert og maktesløs global arbeiderklasse frarøves en stadig større andel av den merverdien den sjøl skaper, og er i økende grad henvist til å låne tilbake sine egne penger - mot å betale renter til eierklassen.

Og en slik absurditet skal liksom representere historiens slutt?

Verdens arbeiderklasse har tapt hvert eneste slag den siste generasjonen. Vinnerne tar ut sin rett uten hemninger, men graver dermed sin egen grav. Også i Norge har vi en regjering som mener at dette både kan og bør fortsette.

De kjemper som gale for å berge et pill råttent system.

Noe av det første den svenske borgerlige regjeringa gjorde da den kom til makta, var å rasere landets arbeidsledighetstrygd, som er litt annerledes organisert enn i Norge. En halv million mennesker har siden forlatt den svenske A-kassan.

Resultatet er ifølge fagforbundet TCO at over en tredel av de arbeidsledige nå er henvist til å "leve" på en såkalt grunnstønad på maks 7000 kroner brutto i måneden. Ut over dette står de fritt til å søke sosialtrygd.

Varslene om oppsigelse har nådd 20 000 pr. måned i Sverige.

Det blir litt kaldere, liksom, midt oppe i den sagnomsuste globale oppvarmingen.

Et adelsmerke ved det som en gang i tida ble kalt velferdsstaten, var at mennesker som uforskyldt hadde mistet arbeidet som følge av samfunnsfaktorer de sjøl ikke rådde over, skulle slippe å stå med lua i handa på sosialkontoret.

Det er lenge siden, det. Sosialdemokrater og borgere er i flittig fellesskap i ferd med å gjøre oss til et land vi ikke vil sammenlikne oss med. Vi er blitt helkolonisert under USA, mens svindlerne hele tida har profitert grovt på å snakke om noe annet.

Hvordan blir det å leve på dagpenger i Norge, når en brukt OBOS-leilighet koster både 2 og 3 millioner kroner? Se, det er åpenbart noe statsråder ikke finner det nødvendig å bekymre seg over.

De som ønsker å beholde trua på kapitalismens overlegne produktivitet og effektivitet, bør ikke se nærmere på diagrammet jeg har forsynt denne artikkelen med.

Sovjetunionens sammenbrudd innebar at millioner av mennesker midlertidig ble kastet tilbake til en mer primitiv og tilbakeliggende samfunnsform. Det var en av de største sosiale katastrofer i vår tid. Gjennomsnittlig levetid for den mannlige delen av befolkningen sank med 8 år. Det medførte blant mye annet også en tilnærmet halvering av den viktige oljeproduksjonen i Russland.

Sjøl etter 15 år har ikke russisk kapitalisme greidd å gjenvinne oljeproduksjonen fra sovjettida, og den kommer heller aldri til å gjøre det. Dette til tross for at den har gjort alt for å oppnå nettopp dette, og forskriftsmessig har operert etter "markedets" lover - det vil si at den har kastet seg over den gjenværende indrefileten først.

Sovjetunionen hadde på sin side meget strenge bestemmelser for en balansert utvinning - det vil si at produksjonen skulle hentes fra både rike og mindre rike kilder.

En kan saktens stille seg spørsmål om den høye sovjetiske oljeproduksjonen i sin tid var bærekraftig, men utviklinga seinere taler sannelig ikke til kapitalismens fordel.

I Sovjetunionen var oljen hele folkets eiendom, og ble brukt til bl.a. å finansere billige boliger, kollektivtransport, skole, barnehager og helsevesen for alle. I dag bidrar den til en nærmest ufattelig berikelse av et forsvinnende lite mindretall av oligarker.

Så bak de lekre reklameplakatene på Moskvas gater, som i snart et par tiår har erstattet revolusjonens og sosialismens røde bannere, merker også det russiske folket igjen for alvor den kapitalistiske krisa.

Alternativet fins, sjøl om det er tabu i det korporative meningsmonopolet.