Det er noe uhyggelig over disse menneskeaktige, fjernstyrte snakkerobotene på tv. Blottet for egen kjerne og tankevirksomhet lirer de av seg de samme ritualiserte propagandafrasene, dag ut og dag inn.

Over hele den vestlige verden er de såkalte nyhetssendingene nå så godt som totalt ensrettet og likelydende hva utenriksstoffet angår. Alt som gjenstår for "redaksjonene" i tv-kanaler av typen NRK er oversettelse til lokal språkdrakt.

Også i vesle Norge har medieindustrien trofast solgt det sørkoreanske haukeregimets påstand om at det var en nordkoreansk torpedo som senket antiubåtkorvetten Cheonan i slutten av mars. Opplest og vedtatt. Ikke ett kritisk spørsmål stilles. Hva Den demokratiske folkerepublikken Korea sier, er uten interesse.

Men spørsmålene er mange, og som vanlig må vi på nettet for å få fram et balansert og allsidig bilde. Det kan nevnes at sørkoreansk opposisjon ikke et øyeblikk har kjøpt regimets offisielle versjon. Det gjorde heller ikke sørkoreansk presse, før regimet la lokk på saken. Og de første dagene etter hendelsen avviste som vi husker også sørkoreansk etterretning, militære og representanter for regimet at det kunne ha vært en nordkoreansk ubåt inne i bildet.

Spørsmålene og motsigelsene er så mange at det er vanskelig å vite helt hvor du skal begynne.

 

Grensa ble trukket ensidig av USA etter Korea-krigen og går nærmest i Nord-Koreas fjæresteiner. Cheonan sank rett utenfor den sørkoreanske øya Baengnyeong (rød), spekket av avansert amerikansk og sørkoreansk lytteutstyr over og under vann.

 

Det mest absurde i hele historien er at en teknologisk relativt primitiv nordkoreansk ubåt i det hele skulle våge å nærme seg et sørkoransk krigsfartøy spesialisert på antiubåtkrigføring i et grunt og strømrikt farvann, midt under en øvelse med flere, enda mer avanserte, amerikanske krigsskip i nærheten, kloss opptil en sørkoransk øy spekket med avansert undervanns lytteutstyr med oppgave å oppdage ubåter.

Et reint sjølmordsoppdrag. En slik ubåt hadde blitt oppdaget og trolig senket lenge før den var på skuddhold. Les hva Kim Myol Chol skriver om dette i AsiaTimes online.

La oss likevel først se på regimets endelige påstand om at det var en nordkoreansk torpedo av typen CHT-02D som traff Cheonan. Bildet av det som angivelig skulle være restene av en slik torpedo gikk som kjent sin seiersgang i lakeimediene verden over.

Scott Creigton tilknyttet det amerikanske nettstedet American Everyman har sammenliknet disse restene med et skjematisk bilde av CHT-02D presentert av den sørkoreanske ambassadøren i USA, Han Duk-soo, på et møte i Center for Strategic and International Studies i Washington.

Creigtons konklusjon er heller knusende. Dette likner påfallende på daværende utenriksminister Powells forsøk på å overbevise FNs generalforsamling om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Propellene matcher ikke, stabilisatoren (3) matcher ikke, og i tillegg synes drivakslingen (2) på nederste bilde å være konisk.

Creigton viser til et Reuters-telegram datert 6. mai. Det bygger på en artikkel fra det offisielle sørkoreanske byrået Yonhap, som forteller at et etterforskningsteam hadde funnet spor etter metall og sprengstoff som stemte med en torpedo av tysk fabrikat. Hvor i all verden skulle et isolert Nord-Korea ha fått fatt i en slik torpedo?

En nordkoreansk ubåt har ikke stealthteknikken som skal til for å snike seg inn på et mål av Cheonan-typen med alle forsvars- og varslingssystemer aktivert. Det har derimot f. eks. en ny israelsk ubåt av tysk fabrikat, utstyrt med hypermoderne tyske torpedoer. Ifølge presserapporter er de sendt til Persia-bukta, så hvorfor ikke til Gulehavet? Amerikanske logistikktjenester foreligger.

I motsetning til Nord-Korea har Israel interesse av økt spenning på den koreanske halvøya, for å trekke oppmerksomheten bort fra sin egen systematiske statsterror mot palestinerne.

Vel, dette var før regimet via en såkalt internasjonal undersøkelseskommisjon vedtok at Nord-Korea hadde senket Cheonan. I denne rapporten glimrer alt som heter undersøkelser av metall- og sprengstoffrester med sitt fravær, et forhold en skulle tro var første punkt i en noenlunde moderne undersøkelse. Kommisjonens etterforskning synes å gå FNs klimapanel en høy gang.

Centre for Research on Globalization publiserer en svært grundig analyse av hendelsen skrevet av den uavhengige journalisten Tanaka Sakei den 7. mai. En av hans hypoteser, om at en amerikansk ubåt ble senket, har seinere vist seg feil, men i artikkelen påvises en rekke motsigelser i den offisielle sørkoreanske versjonen. Absolutt lesverdig.

En annen interessant hypotese er at det er en amerikansk bunnmine som har gått av ved et uhell og senket Cheonan.

Det behøver altså ikke i utgangspunktet å være snakk om en bevisst amerikansk provokasjon a la Tonkin 4. august 1964, som ble brukt som et påskudd til å trappe opp Vietnam-krigen. Det kan ha vært en ulykke under øvelse, men hendelsen er i etterkant blitt "turnert" for å unngå eget ansvar og samtidig oppnå maksimalt politisk utbytte. Dette mener bl.a. den russiske Korea-eksperten Konstantin Asmolov.

Det tyske magasinet SpiegelOnline presenterer et bilde av skadde propeller som tyder på at Cheonan har grunnstøtt under fart.

Mulighetene er med andre ord mange. Den absolutt minst sannsynlige er at en nordkoreansk ubåt skal ha ønsket og greidd å senke Cheonan, for deretter å ha kommet seg ubemerket og helskinnet unna.

Sør-Koreas 69 år gamle president Lee Myung-bak er en lokal liberalistisk Bush-klone som ble valgt til president i 2007. Han var tidligere adm. dir. for Hyundai Engineering and Construction, og leder en regjering av mangemillionærer. Han er sterkt USA-vennlig, og noe av det første han gjorde som president var å skru klokka tilbake i forhold til Nord-Korea, og gjenåpne det sørkoreanske markedet for biffkjøtt fra USA, noe som medførte store demonstrasjoner og protester i Seoul.

Lee ble raskt mindre populær, og sto foran svært dårlige resultater i lokalvalget i juni. Å spille krigskortet var for han en grei løsning. Det hjelp nok litt, men lokalvalget ble på ingen måte noen suksess for regjeringspartiet. Lee har liten grunn til å se fram til neste valg.

Sett fra USAs synsvinkel er det slik at det er satt i gang en prosess for at sørkoreanerne sjøl skal overta kommandoen over sine væpna styrker, som enda i dag er underlagt USA-kommando. Kravet har sterk støtte blant sørkoreanere flest, men USA-lakeien Lee kan meget vel tenkes å delta i et spill for å stanse denne prosessen. Det kan skje ved å vise til at et "aggressivt" Nord-Korea nødvendiggjør fortsatt amerikansk kommando.

I Japan er det likeledes et sterkt folkelig krav om at USAs gigantiske militærbase på Okinawa skal legges ned. Det er interessant å merke seg at da den japanske statsministeren nylig måtte unnskylde seg overfor folket på Okinawa for at han hadde gått med på å forlenge USAs baseavtale, brukte han nettopp Cheonan-hendelsen som begrunnelse for beslutningen.