Det eneste klimafundamentalistene
har greidd, er å rense den såkalte klimadebatten for fakta.
Virkemidlet er skremselspropaganda, samt den sedvanlige terroren mot
folk som måtte mene noe annet.
Sjarlataneriet er i ferd med å nå sitt
høydepunkt i København i disse dager. Blant den norske regjerings
glansnummer er utskilling og deponering av CO2 under havbunnen på norsk
sokkel. Galskapen støttes entusiastisk av oppkjøpte "miljø"-organisasjoner
av typen Bellona og Zero.
Forbrenning av biologisk materiale produserer en bukett av stoffer i
gassform. En av disse er CO2, eller "kullsyre", brusboblestoffet som er
usynlig, lukt- og giftfritt. Når det i mediene presenteres bilder av
lokal luftforurensing, handler det altså ikke om CO2, men om helt andre
avfallsstoff fra forbrenning av biologisk materiale.
En viss mengde CO2 er livsviktig for så
godt som alle biologiske organismer på jorda, fordi stoffet holder i
gang fotosyntesen. En slik mengde er også nødvendig for å
opprettholde klimabalansen. Kloden ville ellers fryse til is.
CO2 utgjør for tida 0,038 pst. av
innholdet i atmosfæren. Det er anslått at før den industrielle revolusjonen
var
innholdet av CO2 i atmosfæren 0,028 pst. Det er all
grunn til å tro at økningen av CO2 i atmosfæren i den industrielle
tidsalder skyldes menneskelig aktivitet. Det antas videre at denne
økningen har en klimaeffekt.
Hvis menneskelig aktivitet i løpet av 150 år har økt CO2-innholdet i atmosfæren med 36
pst., og det er riktig at CO2 står for
22 pst. av den globale
oppvarmingen, er den menneskeskapte andelen av den påståtte
klimaeffekten så langt ca. 7-8 pst.
Hvis vi stopper absolutt alle menneskeskapte utslipp og lar ca. 5 av
verdens 6 milliarder mennesker dø, kan vi med andre ord håpe på å
redusere en forventet temperaturøkning på 2 grader Celsius med la
oss si 0,15 grader.
Så gale er
ingen. Svært "ambisiøse" mål går ut på å redusere de menneskeskapte
utslippene av klimagasser med 10 pst. innen 2020. Forventet
klimaeffekt av dette kan anslås til 0,015 grader Celsius.
Bingo. Verden er reddet.
Nesten ingen land, aller minst Norge,
har oppfylt sjøl de moderate målene i Kyoto-protokollen, som går ut
i 2012. "Løsningen" på denne fiaskoen er å skrike enda høyere om
stadig mer urealistiske "mål" for framtida. Tenk på et tall. Høyeste
bud vinner kjekk gutt-diplomet.
Norge skal nå kutte sine utslipp med 40
pst. innen 2020, to tredeler ved hjelp av innenlandske tiltak.
Forutsetningen er en forpliktende avtale i København. EU har vedtatt
20 pst. reduksjon fra 1990-nivå i 2020, og 30 pst. ved en avtale i
København der andre land forplikter seg tilsvarende.
Den dårlige nyheten er at det eneste
som kan innfri slike utslippsmål er verdenshistoriens største
økonomiske krise. Den "gode" nyheten er at den er rett rundt hjørnet.
Gassfeltet Sleipner i Nordsjøen brukes
som skoleeksemplet på at CO2-injeksjon i berggrunnen "er mulig". Her
injiserer Statoil for tida ca. 1 mill. tonn CO2 årlig, til sammen
har det blitt ca. 10 mill. tonn, ifølge Statoil. Jeg har ikke hatt
mulighet for å kontrollere disse påstandene.
Fra Sleipner Øst og Vest var det ved
årsskiftet ifølge oljedirektoratets faktabase utvunnet 170 mrd.
kubikkmeter gass. Dersom denne gassen er brent til energiformål, noe
gass stort sett blir, har den etter standard omregningstabeller
tilført klodens atmosfære ca. 320 mill. tonn CO2.
Statoil har sopt 3 pst. av dette under
teppet, omtrent slik vi for et par generasjoner siden trodde at vi
var kvitt dritten bare vi lempet den i havet. Ute av syne, ute av
sinn. Det er ikke et spørsmål om CO2 vil lekke ut av
deponiene. Det er utelukkende et spørsmål om tidsperspektiv.
På Sleipner er over to tredeler av
opprinnelig gassinnhold tappet ut og solgt. Utvinningen vil i år
være ca. 4 mrd. kubikkmeter lavere enn toppnivået på 14,3 mrd.
kubikkmeter i 2005. Det representerer over 7 mill. tonn CO2/år - sju
ganger så mye som Statoil må bruke store gassdrevne aggregater og en
mengde energi for å pumpe ned i berggrunnen.
Dersom avfallsdynger for betydelige
mengder CO2 fra Europa skal bli en realitet på norsk sokkel, vil det
i tillegg til energikrevende injeksjon forutsette utbygging av
gigantiske rørledningssystemer, samt tilsvarende energibruk til
drifta.
Noen husker kanskje
fortsatt energikrisa som oppstod i Midt-Norge da Statoil ble koplet
på strømnettet for å drive de i denne sammenhengen beskjedne
gassmengdene fra Ormen Lange i rørledning til Britannia.
Noen økonomiske overslag, for ikke å
snakke om et energiregnskap, for disse gigantiske planene er aldri
forsøkt lansert. Det såkalte "forskningssenteret" Cicero presterer å
hevde at det eneste som trengs for å realisere planene, er dyre nok
klimakvoter. Voila.
Snakk om
å sette verden på hodet.
Det
gjenstår ca. 50 mrd. kubikkmeter utvinnbar gass på Sleipner.
CO2-injeksjonen er en del av "dealen" som gjør at den blir hentet ut
i det hele tatt. Brent urenset vil gjenværende Sleipner-gass tilføre
verden 90 mill. tonn CO2.
Kan
slike enkle, fundamentale fakta tilføre klimadebatten en viss
realisme? Det ser dessverre ikke slik ut. Virkelighetsoppfatninga er
og blir fullstendig skrudd.
Den virkelig gode nyheten i denne
pressemeldinga fra Statoil er
sjølsagt at supplybåten har redusert oljeforbruket pr. tur med ca. 2
tonn, men det er noe du må regne deg til indirekte ved å ta
utgangspunkt i opplyst redusert CO2-utslipp.
3 knop sparer 2 tonn olje. Men hele
Stortinget inkludert SV vil på
sin side bruke hundrevis av milliarder på å bygge høyhastighetstog,
til fortrengsel for vanlig jernbaneutbygging, og kaller det attpå
til
miljøpolitikk.
Verden står foran
ei ressurs- og energikrise. Før vi innser det, kan vi heller ikke ha
noe håp om å utarbeide de riktige tiltakene. Det blir bare å valse
videre i blinde inn i katastrofen, med blikket stivt festet på
CO2-måleren.