Denne artikkelen er egentlig rettet mot den mer tilbakeliggende delen av befolkningen som fortsatt tror på CO2-svindelen, og burde følgelig heller ha stått i VGDagbladetAftenpostenDagsavisenNationenKlassekampenVårtLand.

På topp, i 2001, solgte Norge 180 mill. tonn råolje til verden. Dette tilsvarte omlag 540 mill. tonn CO2-utslipp. I 2009 solgte Norge 115 mill. tonn råolje, tilsvarende omlag 345 mill. tonn CO2-utslipp.

Fallet i norsk råoljeproduksjon har så langt redusert Norges bidrag til verdens CO2-utslipp med anslagsvis 195 mill. tonn (for desimalfriker: Jeg har for enkelthets skyld regnet 3 tonn CO2 av ett tonn olje, det er bare sånn omtrent riktig).

Offisielt årlig totalutslipp av CO2 i Norge er ca. 53 mill. tonn. Fallet i norsk råoljeutvinning vil i løpet av 2010 ha "befridd" verden for 4 ganger så mye CO2 som Norge offisielt slipper ut totalt innenlands. Og ikke bare CO2, men samtidig alle andre miljøbelastende forbrenningsgasser.

Mange av disse gassene stinker, reduserer sikten og er direkte skadelige/giftige for biologisk liv. Brusboblestoffet CO2 er usynlig, lukt- og giftfritt. Det er ikke boblestoffet som gjør at du bør drikke mindre brus. Denne gassens eneste miljøeffekt er en eventuell påvirkning på klimaet.

En stor del av reduksjonen fra norsk oljeutvinning er riktig nok spist opp av økt gassutvinning i perioden, men også gassutvinninga begynner snart å synke. Da kommer nettotilførselen av CO2 fra norske kilder til å begynne å synke for alvor.

Når norsk råoljeutvinning mer eller mindre går fløyten i løpet av 5 år, vil Norge ha befridd verden for ytterligere 300 mill. tonn årlige utslipp av CO2, samt alle andre dertil hørende miljøbelastende forbrenningsgasser.

Offshoreindustrien forsvinner med oljevirksomheten. Goliat er ingen "gigantavtale". Det er det rimeligst mulige bøyelastesystemet for en liten klatt av et oljefelt på 28 mill. kubikkmeter, tre måneders produksjon på dagens nivå på norsk sokkel, og en tyvendepart av Norges største oljefelt gjennom tidene, Statfjord. Hestene bites allerede om de siste havrekorna i krybba.

Norge skulle i henhold til Kyoto-avtalen ved hjelp av "politiske" tiltak redusere sine CO2-utslipp med ca. 5 mill. tonn innen 2012. Hittil har de i stedet økt med ca. 13 mill. tonn eller over 30 prosent. De politisk bestemte "utslippsmålene" er ikke bare latterlig små og neglisjerbare i den store sammenhengen, de blir ikke en gang oppnådd.

Konklusjon: Hensikten med politiske mål er ikke at de skal oppnås eller "gjøre en forskjell", hensikten er utelukkende propagandistisk, samt å flytte en bråte skattepenger ned i de "riktige" lommene. Sirkuset er dyrt.

Ett av "tiltakene" skal i hht. aktuell retorikk være å rense noen utvalgte industrielle utslipp for CO2. Det vil kreve ny, energi- og miljøbelastenede industriell virksomhet. Nettoeffekten er tvilsom når det gjelder CO2. Prisen vil være garantert økte utslipp av andre forurensende stoff i forbrenningsgasser. Det fins en hel mengde av dem.

Mens det utfoldes en veldig politisk energi og sløses store offentlige midler på bagateller i utslippssammenheng, gjøres til gjengjeld alt for å holde den virkelig store forurensingen i gang så godt som mulig. Det brukes for tida i størrelsesorden 130 gigaNOK årlig på sokkelen, for å utvinne de siste oljerestene så fort som mulig.

Du kan kalle det paradoksalt, eller schizofrent. Fritt valg.

En politiker som mot formodning et øyeblikk skulle bli konfrontert med den ubehagelige virkeligheten, ville i beste fall avfeie det som "et tankekors" før han eller hun haster videre til neste "viktige" møte. Miljøminsteren har nå så mange viktige møter at han må bruke privatfly mellom dem.

Spør Det Store Meningsmonopolet AS, og det vil svare med noe ustyrtelig morsomt av typen "alle monner drar".

Politikerne har ikke bare nytte av at det norske folk planmessig er redusert til en gjeng tallanalfabeter. Dette er selve forutsetningen for kapitalistisk politikk. Det er med andre ord full konsistens mellom regjeringas skole- og såkalte miljøpolitikk.