Den som ønsker et realistisk innblikk i oljekrisas realøkonomiske karakter og omfang, skal ta en titt på tallene som er framlagt i den europeiske bilorganisasjonen ACEAs siste økonomiske rapport.

Fra 2007 til 2009 falt samlet produksjon av personbiler, lettere nyttekjøretøy, tunge lastebiler og busser i Europa fra 19,7 millioner til ca. 14,8 millioner enheter (anslag for 4. kvartal 2009), et fall på ca. 25 prosent.

Tallenes tale er klar. Konsekvensene er midlertidig dempet av regjeringstiltak i de bilproduserende land. Dette er medvirkende årsak til de galopperende underskuddene i statsfinansene. Ingen land har økonomi til å opprettholde slike tiltak over tid, og sjølsagt kan det heller ikke produseres biler som ingen vil kjøpe. Å forsøke å bevare noe som ikke lar seg bevare, er meningsløst.

I Sverige falt antall produserte enheter fra 366 000 i 2007 til ca. 200 000 i 2009, et fall på 55 prosent.

Produksjonen kommer til å krype noe opp igjen, og de siste måneder tyder da også på en viss økning både i produksjon og salg. Men en gjeninnhenting til gammelt nivå vil det naturligvis aldri bli tale om. I realiteten handler det om fluktuasjoner på ei kurve som for Vest-Europas del har falt siden 1999 (dette er salgs- og ikke produksjonsstatistikk.

Jeg har tidligere skrevet at en halvering av europeisk bilproduksjon i løpet av 5 år er et sannsynlig scenario. Det kan godt være alt for optimistisk.

Det høyeste årsgjennomsnitt for råoljeprisen er ifølge Eurostats tall 98,5 dollar pr. fat i 2008. Dette var krisas utløsende faktor. Gjennomsnitt i 2009 var 61,3 dollar. Oljeprisen har i det siste ligget rundt 80 dollar. Så seint som i 2002 var oljeprisen 25 dollar fatet.

Utviklinga i samlet bilflåte henger naturligvis etter salgstallene. Ett års kraftig nedgang har relativt lite å si for den totale bilparken på veiene. Bilflåten i Vest-Europa falt fra snaut 199 millioner i 2006 til vel 196 mill. i 2007, som er siste år det foreligger tall for. Etter både salgs- og produksjonsstatistikken å dømme, er fallet langt kraftigere både i 2008 og 2009.

Trenden er klokkeklar: Stadig færre mennesker vil ha råd til å kjøre rundt i privatbil.

Det begynner å bli dårlig om tid. Disse tallene forteller oss atskillig om det samfunnet vi i rask takt er på veg inn i. Å fundamentalt legge om et lands infrastruktur for å møte helt nye krav tar mange år, sjøl i økonomisk gode tider.

Den regjeringa som ønsker å redusere befolkningas ulemper mest mulig ved å tilpasse sitt lands infrastruktur til den framtida som nå vil melde seg på med stormskritt, burde for lengst ha vært i gang med et megaprogram for utbygging av elektrisk, skinnegående kollektivtrafikk. Mens det ennå er penger i kassa og mulig å gjennomføre. I Norge har vi vannkraft nok til dette.

For ordens skyld: Jeg snakker da selvsagt ikke om høyhastighetstog.

Noe slikt program er ikke i sikte, verken her til lands eller i Europa for øvrig. I stedet sitter alle og glaner etter små tegn til en oppgang og en type framtid som aldri vil kunne komme. Massebilismen i Europa er over toppen, og vil nå synke raskt.

Politisk kortsynthet og kapitalistisk profittbegjær fører oss hånd i hånd inn i katastrofen og det totale samferdselskaos. Mange er oppgitt over NSB i dag. Allerede står folk som sild i tønne på trikker og busser i rushtida. Bare vent. Ikke bare NSB, men hele samfunnet er totalt uforberedt på framtida.

Myndighetene tviholder på veikartet mot en feilslått stat.

 

Framtida vi går inn i ser slik ut i distrikts-Norge: Der det ikke går et tog, går det ingenting.