Bensinprisen i USA er nede på samme nivå som i fjor på denne tida,
og det er den vel omtrent her til lands også. Verdens oljeforbruk
kan ha falt med en prosent eller to.
Tilsynelatende en situasjon som burde
være håndterbar uten å måtte føre til de store, systemtruende
rystelsene vi nå ser. Men dessverre lever verden på kreditt. Hadde
det bare vært så vel at den globale kassen var bunnskrapt. I stedet
er den så full av minuser at ingen lenger kan telle dem.
Krisa ble grunnlagt med en
oljepriseksplosjon som tok til for flere år siden, og finanssystemet
har brukket ryggen på å utsette den. Nye "hjelpepakker" til
finanssektoren er ikke annet enn nye gjeldsberg.
Jeg er gammel nok til å huske den tida
da vanlige arbeidsfolk knapt nok fikk lån i det ordinære
banksystemet. Derfor Statens Husbank. Derfor Statens Lånekasse. Om
noen skulle ha glemt det.
Bankenes rente kunne i perioder være
på 2-3 prosent, og alt kunne trekkes av på skatten. De rikfolka som
fikk lån, betalte med andre ord nesten ingen rente.
Staten styrte pengepolitikken med
jernhånd, det vil si at penger knapt nok ble lånt ut uten å være
tjent opp (akkumulert) først. Etter hvert som den økonomiske veksten
syntes stabil ble denne politikken utfordret, med trolig fornuftige
krav om å løsne litt på snippen. Men - det skulle altså vise seg at
det var fanden som fikk lillefingeren.
Når vi snakker om privatisering, tenker
vel de fleste på produksjonslivet. Minst like alvorlig var det at
det statlige monopolet på å trykke penger i praksis ble overlatt et
privat bankvesen som etter hvert kunne låne ut det mangedobbelte av
sin egenkapital.
- Nå lar vi
seddelpressene gå, sa sentralbanksjef Gjedrem med skrekkblandet fryd
da den allerede sagnomsuste DnB-pakken ble lansert nylig. Artig,
tenkte jeg, at også Norges Bank trykker penger.
Med myndighetenes velsignelse har det
private finansvesenet trykket penger som gale. Resultatet har vært
en inflasjon som er blitt tryllet bort i offisiell statistikk ved
hjelp av fiksfakserier som går finansvesenets svindlere en høy gang.
En mann kjøpte i 1987 en 20 år
gammel rekkehusleilighet for 600 000 kroner. Som ny ble den samme
leiligheten solgt for et innskudd på 40 000 kroner. I dag står den i
2,4 mill. Men vi har knapt nok inflasjon i dette landet. Bare spør
Statistisk Sentralbyrå.
Og
merk dere det fantastiske: Denne hårreisende inflasjonen kalles
FRAMGANG, mens bare et begynnende boligprisfall straks utropes til
krise og katastrofe. Gjett hvem som har erobret også den totale
mediemakt i dette landet?
Snart befant verden seg i finanskapitalens vold, der det meste blir
kredittfinansiert. Men finanssystemet har ekstremt lav egenkapital,
og er dermed tilsvarende sårbart for kredittap. Systemet lever av
vekst, og tåler økonomisk tilbakegang så dårlig at det ikke en gang
tør å sette navn på det - det heter negativ vekst.
Volvo Lastvagnars ordreinngang falt fra
22 000 biler i 3. kvartal i fjor til 143 i 3. kvartal i år. Den
andre store svenske lastebilprodusenten, Scania, registrerte et
ordrefall på "bare" 60 pst. Volvo-sjefen våger ikke en gang å anslå
en prognose for det neste kvartalet, på grunn av den store
usikkerheten i markedet.
Dette
reflekterer tilsynelatende ikke dieselprisen eller den faktiske
situasjonen for lastebiltransporten på veiene. Flertallet av Volvos
kunder ønsker fortsatt å kjøpe nye biler, men - de får ikke lån.
Med andre ord er det lett å trekke den
konklusjonen, og som verdens ledere i hvert fall tilsynelatende og
utad gjør, nemlig at det hele er et pengespørsmål og at det gjelder
å få kredittbergene i sving igjen.
Saken er dessverre den at verden
aldri har hatt råd til å kjøpe 22 000 lastebiler i kvartalet fra
Volvo Lastvagnar. Nå kommer regninga for framtida som aldri inntraff.
Det ressursmessige grunnlaget for tradisjonell økonomisk vekst
forsvant allerede for flere år siden.
Kredittsystemet kan ikke lenger utsette
virkeligheten, men med tidsforsinkelsen greier det åpenbart å skjule
for folk flest den innlysende sammenhengen mellom galopperende
oljepris og økonomisk krise. Ny lånefinansiert vekst vil bare føre
til ny priskarusell og dermed ny nedgang.
Internasjonale hedgefond som inneholder
hundrevis av milliarder kroner fiktiv lånekapital trues av
sammenbrudd. Som elektronisk fiksjon kan disse lissompengene
benyttes til ny kreditt. Nå tvinges de ut av systemet. De fins ikke
lenger på papiret en gang.
Dette er kapitallikvidasjon i
investeringsbankenes tid, og den tar nå karakter av en global
kontraksjon. De realøkonomiske resultater av denne prosessen
forteller Volvo Lastvagnars tredjekvartalsrapport oss alt om,
heldigvis i en foreløpig ekstremvariant.
Men - dette er da også bare
begynnelsen.
