|
På dette nettstedet:
Lenker:
American Petroleum Institute
dn.no - energi |
Når går Hurtigruta i bøyene for godt?
(23/8-06) Når må kystsymbol nr. 1, Hurtigruta, gå i bøyene for godt? Underskuddet var bare i 1. kvartal i år 180 millioner kroner. Fra nå av er det bare ei statsstøtte som stiger minst i takt med oljeprisen som kan redde virksomheten. Av Jan Herdal Det er lett å fokusere på bil og fly som de første offer for oljekrisa, og det stemmer jo. Her til lands er imidlertid Hurtigruta minst like utsatt, og Hurtigrutas problemer er på mange måter et forvarsel om landets problemer i den tida vi går inn i. På en brutal måte kommer oljekrisa igjen til å gjøre oss oppmerksom på at Norge har en svært liten og svært spredt befolkning, og at avstandene sett i forhold til befolkningsgrunnlaget er astronomiske. Dagens Hurtigrute-fartøy ble bygget i ei tid da oljeprisen ikke var et tema, og da komfort var konkurransefaktor nr. 1. De erstattet hva vi i dag oppfatter som små, trange, ukomfortable fartøy som hørte hjemme i "ei anna tid". Men de gamle fartøyene brukte også relativt lite drivstoff. Hovedhensikten var å bringe folk og gods fra A til B på raskest og billigst mulig måte. Baksida av medaljen, og som ingen snakket om for et tiår siden, er at de nye fartøyene bruker energi som en liten by. Alt er diesel/bunkersolje-drevet. De oljekraftverkene vi angivelig ikke har her til lands er flytende og trafikkerer kysten dag og natt. Staten kjøper allerede tjenester for 250 millioner kroner årlig av Hurtigruta. Innføring av nettolønn for sjøfolkene vil bare redusere underskuddet med en firedel. Allerede etter 10-12 års drift er hele konseptet like forelda som dinosaurene. Det er ikke lenger økonomisk grunnlag for disse gigantiske, flytende luksushotellene langs norskekysten, og sant å si har det vel aldri vært det. Skal Hurtigruta i det hele tatt finnes i framtida, må flåten bestå av små, lette, optimalt drivstoffgjerrige fartøy. Komfort og fart må underordnes drivstofføkonomien. En seriøs og dristig nytenkning ville være å forske i muligheter for å utnytte vind og strøm, som det er overskudd av på norskekysten, på en moderne måte til framdrift. Det vil være et viktig bidrag om det så bare reduserer oljebruken med 10-20 prosent. Når oljekrisa griper om seg for alvor, kommer dagens fartøy knapt nok til å være salgbare. Høyst sannsynlig blir de liggende i bøyene som et symbol på at forestillingen om Tusenårsriket igjen har slått ut i like kostbare som kortsynte feilinvesteringer. Denne typen problemer er nå i ferd med å stille seg i kø også i oljelandet Norge. Landet er fullt av infrastruktur som bare kan opprettholdes under dagens energiforutsetninger, og det mest vanvittige av alt - det bygges fortsatt ny i lange baner, etter at skrifta for lengst står på veggen. Hvor blir det f. eks. av oppdrettsnæringa den dagen dieseloljen koster 20, for ikke å si 50 kroner literen? Hvor skal det hentes penger til å vedlikeholde de nye milene med firefelts motorvei som fortsatt bygges ut, når vi ikke en gang i dag, med en økonomi stinn av oljepenger, har råd til å vedlikeholde det vegnettet vi alt har? Og hvor er politikerne? Jo, de stimer i flokk rundt omkring langt inne i Kardemomme by, livredde for i det hele tatt å nærme seg noe som kan kalles realiteter. På denne måten legges grunnlaget for ei brutal oppvåkning gjennom ei krise som vil savne sidestykke i moderne tid.
|
