Dagens klimaendringer er for bagateller å regne i jordas historie. Så seint som for 6000 år siden fantes det ikke en isbre i Norge. Nordpolen ble islagt for 5 millioner år siden.

Global middeltemperatur befinner seg for tida på et historisk bunnnivå, istidsnivå, og kan øke med 10-12 grader uten at det er en anomali i et lengre perspektiv - og uten at mennesket kan gjøre en dau dritt fra eller til.

Det er et par fundamentale årsaker til at vi sliter med å forstå klimautviklinger. For det første greier vi ikke å skille mellom "lang" og "kort" tid. De lange linjene forsvinner for oss. De forblir - i beste fall - teoretiske, abstrakte størrelser på et papir.

De går helt enkelt ikke inn.

For det andre: Temperaturens teoretiske, absolutte frysepunkt er - 272,15 grader Celsius. Inne i sola er temperaturen 15 000 000 grader Celsius. Alt kjent biologisk liv er avhengig av et svært smalt temperaturspor et par tre hundre grader over det absolutte frysepunkt.

Bare en null ekstra bak la oss si 20 grader pluss vil utrydde alt liv. En slik null er knapt nok å regne med i de temperaturvariasjoner som fins i universet.

Variasjoner over lang tid i jordas middeltemperatur på bare 10-12 grader er sannsynligvis noe av det nærmeste vi kan komme total stabilitet i universet. På kort sikt kan som vi ser likevel langt mindre endringer utnyttes til hysteri av korrupte oppdragsforskere, f. eks. i FN-regi, og andre sjarlataner og svindlere.

Ifølge Wikipedia, som her formidler allment akseptert standardkunnskap, dvs. det stadium som forskningen i dag befinner seg på, er det kjent fire større istider i jordas historie.

Det følgende er hentet fra Wikipedias artikkel om istider:

Den tidligste veldokumenterte istiden, og antagelig den mest omfattende i de siste 1 milliarder år, fant sted fra 850 til 635 millioner år siden. Flere mindre nedisninger fant sted fra 450 til 420 millioner år siden. Det var omfattende nedisninger fra 360 til 260 millioner år siden.

Den nåværende istidsperioden begynte for 30 millioner år siden, da Antarktis ble isdekket. Den økte i omfang gjennom kvartæristiden (pleistocen) som begynte for omkring tre millioner år siden, med spredning av isdekket til den nordlige halvkule. Siden da har jorden hatt ca. 30 mer eller mindre utstrakte nedisninger i 40 000 års-, og senere 100 000 års-sykler.

De siste istidene har vart ca. 100 000 år hver, avbrutt av varmere klima (mellomistider eller interglasialtider) som har vart ca. 10 000 år hver. Under selve istiden er det store temperatursvingninger, slik at f.eks. isen over Norge i perioder (for 100 000, 80 000 og 35 000 år siden) var smeltet nesten helt bort, for raskt å komme tilbake igjen. Den siste nedisningen sluttet for omtrent 11 000 år siden.

Mellom istidene har de isfrie periodene også sett variasjoner i klimaet. Den forrige mellomistiden var markert varmere enn den nåværende, som muligens er den kaldeste av de siste 5 mellomistider.

Den varmeste perioden etter siste istid var for 6–8 000 år siden, da Jostedalsbreen (og alle andre breer i Norge) var smeltet helt bort. Temperaturen har avtatt noe de siste 6 000 år, og nådde minimum ved «den lille istiden» for 300 år siden.

Siden da har temperaturen steget. Variasjonen i jordas bane om sola kan tolkes slik at neste nedising burde begynne om 30 000 år.

Dette ifølge Wikipedia.

Det "normale" de siste 2-3 millioner åra er med andre ord istid. En mellomistid, som vi lever i, er kortvarige unntak. Klimavariasjonene både mellom istidene og faktisk også innen istidene synes å ha vært langt større enn de variasjonene vi hittil har registrert i vår tid. Det indikerer at den menneskeskapte påvirkningen er liten.

Sett i et for mennesket (men ikke for kloden, og i enda mindre grad for universet) svært langt tidsperspektiv er vi ubønnhørlig på veg inn i nye istider, og de synes å bli stadig lengre og kaldere. Klodens temperatur synker, i likhet med universets.

Hvilke andre faktorer enn menneskelig aktivitet kan påvirke kilmautviklinga på jorda? Igjen er det naturlig å gripe til standardkunnskap formidlet via Wikipedia:

Over et tidsrom på ca. 100 000 år endrer jordas bane rundt sola form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.

Jordaksen danner en vinkel på 66°34' med baneplanet. Denne helningen er årsak til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene.

Jordaksens helling varierer mellom 68°30' og 65°30' over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate – jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen – presesjonen – gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen.

Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milutin Milanković.

I flere hundre millioner år har klimaet vært mye varmere enn i vår tid, bl.a. uten is ved polene. For 50 millioner år siden begynte klimaet å bli kaldere. Isen la seg ved sydpolen (Antarktis) for 30 millioner år siden, og for 5 millioner år siden også i Arktis.

De siste 2,5 millioner år har vært dominert av stadige istider, først med varighet rundt 40 000 år, men for 900 000 år siden gikk istidene over til å vare ca 100 000 år. Mellom istidene har det vært varmere perioder (mellomistider) med varighet på 5000 - 25 000 år. Den siste istiden sluttet for ca 10 000 år siden. Istidene lar seg for en stor del forklare ut fra periodiske endringer i jordens bane rundt solen.

Konklusjon: Jorda har tidligere gjennomgått langt større klimaendringer enn de vi nå opplever, og de kan langt på veg forklares med naturlige forhold. I lange perioder har global middeltemperatur vært 10-12 grader høyere enn i dag.

At konsekvensene av klimaendringene blir enorme, er hevet over tvil. Det er fordi vi som mennesker bygger all vår aktivitet og våre forestillinger på en stabilitet som ikke fins sett i et geologisk tidsperspektiv. Kurvene i illustrasjonen representerer tilnærmet total geologisk stabilitet, men vilt kaos sett i et menneskeperspektiv.

Vi ser også at i et slikt geologisk tidsperspektiv er det ingen direkte sammenheng mellom CO2-innhold i atmosfæren og global middeltempertatur, selv om innholdet av CO2 riktig nok har en tendens til å synke med temperaturen. I en lang periode de siste 100 millioner år steg temperaturen svakt, samtidig som CO2-innholdet sank kraftig.

I dag er CO2-innholdet i atmosfæren på et historisk bunnnivå, sammen med temperaturen.

I en kronikk i Dagbladet nylig skrev miljøminster Erik Solheim at det er få som tror på at jorda kan gå mot nye istider. Vel, de "få" har i det minste historikken de siste 2,5 millioner år på sin side.

Det fine er at verken Erik Solheim eller noen av oss andre, eller forhåpentlig mange generasjoner etter oss for den del, kommer til å oppleve hvem som får rett. Vi lever alle sammen i den "korte", for ikke å si ultrakorte, tida.

Allerede om 100 år er allting glemt.