Politikk som tragedie
Av Jan Herdal
Publisert 24. juni 08
Det
globale kapitalistiske nomenklaturet gjennomførte i juni et
meningsløst oljemøte i Jeddah. Nå kommer meldingene fra USA om at
kongressen skal "ta spekulantene" ved å innføre ny og mer restriktiv
lovgivning.
Betalte
"eksperter" og "analytikere" hentes fram for å fortelle at oljeprisen
dermed kan stupe til 60-70 dollar fatet - raskt. Også den sannsynlige
nye presidenten Barack Obama er inne på det samme "ta
spekulantene"-sporet.
Det er denne
typen åpenlyse øvelser i handlingslammelse og antatt populær jakt på
syndebukker som styrker meningsmanns oppfatning av politikk
som noe veldig trøstesløst noe.
Å bli kvitt
profitører er alltid et gode. Det er det ikke vanskelig å samle et
solid flertall bak. Hva som er sikkert, er at dette ikke kommer til å
gjøre en tøddel med oljeprisen. Erfaringsmessig neppe heller med
spekulantene.
Systemets
håndlangere vil ikke og kan ikke gjøre noe med det systemet de henter
sine privilegier fra, de kan bare presses til å late som om de
gjør det. Dette handler ikke om "smutthull" som stadig vekk viser seg
å være der, det handler om kapitalismen.
De som
sitter og vedtar disse tomme lovene, tilhører selv profitørsjiktet.
For
arbeidsfolk fins bedre alternativ enn det grovt utbyttende
kapitalistiske økonomiske systemet og dets borgerligparlamentariske
ideologiske og politiske overbygning. Eskaleringen av oljekrisa vil
forhåpentlig få flere til å erkjenne det.
Hva om vi
for et øyeblikk godtar tåpelighetene og sier at javel, oljeprisen
havner på 60-70 dollar fatet. Hva blir i så fall resultatet? Økt
forbruk og enda raskere prisøkning!
Sannheten
er: Vi bruker for mye olje, og forbruket må ned.
En
erkjennelse av dette er livsfarlig for klakkørene, for den vil måtte
framtvinge neste steg: En rasjonering av knapphetsproduktet olje etter
politiske og demokratiske kriterier, det vil si å prioritere
nødvendige formål.
Fortsatt
kapitalistisk prisrasjonering vil nå raskt framtvinge en global sosial
katastrofe. Den vil bety at de rike vil fortsette å brenne olje til de
mest vanvittige luksusformål, mens millioner av mennesker i den andre
enden dør som fluer.
På mange
måter er dette å oppfatte som kapitalistisk normaltilstand, endelig
trygt gjenopprettet med reføydalisering og det hele, etter noen tiår
med ansvarsløs, utopisk politisk eksperimentering med det utgangspunkt
at alle mennesker er like mye verdt og har de samme rettighetene.
|
