For 5 år siden kostet et oljefat knapt 30 dollar. Prisen er i
skrivende stund fortsatt nesten den tredobbelte. Det er skremmende
at en hel verden så lenge har kunnet gå rundt og hypnotisere seg
sjøl til å tro at en slik prisvekst på vår tids viktigste vare ikke
vil måtte få alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.
Like skremmende er det at
definisjonsmakta nå hypnotiserer seg sjøl til en kriseforståelse som
består av at det hele er et pengeproblem. Det betyr at fornektelsen
vedvarer, og ingen reelle forsøk på kriseløsing er i sikte.
Vi sklir ubehjelpelig videre inn i
katastrofen.
Ei djup,
realøkonomisk krise i Europa vil også ha store konsekvenser for
norsk oljevirksomhet. På sokkelen kreves allerede i dag 130 mrd. NOK
i årlige investeringer for å holde fallratene for råolje nede på
8-10 pst./år. Hva om et fallert Europa og USA ikke lenger greier å
betale mer enn 50 dollar fatet for oljen?
En stor del av virksomheten på sokkelen
vil bli direkte ulønnsom, og det vil ikke være mulig å finansiere en
aktivitet på tilnærmet dagens nivå. Et sammenbrudd i den globale,
kapitalistiske økonomien vil også være et sammenbrudd for Norges
oljevirksomhet.
Britannia er
allerede Europas største konkursbo. Mens NRKs medarbeider for kort
tid tilbake stod og mekret i mikrofonen om det rike England, har
oljekrisa.no i snart 3 år fulgt landets tragiske vandring fra
oljerikdom mot oljeuttømming og ubønnhørlig økonomisk sammenbrudd. I
dag har landets månedlige underskudd på handelsbalansen med
utlandet nådd svimlende 70 mrd. NOK.
Landet er også nest største avtaker av
norsk gass, etter Tyskland. Bør Kristin Halvorsen gå rundt og smile,
og sove godt om natta?
Homo
urbanis er verdenshistoriens mest fremmedgjorte og hjelpeløse vesen.
Vi er ikke i stand til å lage så mye som en spiker på egen hånd. Vi
risikerer å dø som fluer
i betongørknene våre, som siste akt i en Faustus-pakt av 100
vanvittige års varighet.
Vegen
mot avgrunnen har vært kantet med de sedvanlige løgnene. Løgnene
kolporteres trofast av systemmediene, som derved fratar seg sjøl all
integritet og troverdighet. Dagbladets spyttslikkeri for bilbransjen
for å beholde økonomisk livsviktige annonser er en liten, lokal,
trist påminnelse om dette.
Resultatet er en velbegrunnet, fundamental mistillit til alt som
heter politikere og samfunnsmakt, noe som igjen blir til en egen,
kriseforsterkende faktor. Finansministerens analyse består av at
ingen ting blir bedre av at vi går rundt og henger med hue. Det
neste blir vel smilekurs betalt over statsbudsjettet.
De samme som har ført verden inn i
krisa, bytter skjorte og skal nå "ta ansvar" og føre oss ut av
ørkenen. I USA melder de som for få måneder siden terpet på at
økonomien var grunnleggende solid, nå om ei krise uten sidestykke.
Ved hjelp av en massiv
propagandakampanje forvandles disse ulvene over natta mirakuløst til
redningsmenn. I norske medier er de skyldige stort sett ansett som
upartiske eksperter og pålitelige leverandører av objektiv
informasjon.
Merkevarefetisjismen har skiftet fokus fra Ford, Lehmann Brothers og
IBM til "stat"
og "sentralbank". I USA er vegen kort fra direksjonsrommet i en
investeringsbank til
finansministerstolen. Slike
skjortebytter er vi vel kjent med også her til lands. Før ble de i
det minste problematisert.
Ulver blir redningsmenn: Men hvorfor har du så store øyne,
herr finansminister?
Noen tror,
eller prøver å få folk til å tro, at Federal Reserve, USAs
sentralbank, er en offentlig institusjon. Federal Reserve er eid av
de samme private bank- og finansinstitusjonene den angivelig skal
forsøke å redde. Den har selvfølgelig ingen penger i kjelleren, den
heller. Bare gjeld.
Hallo:
USAs sentralbank FINS IKKE. Den er en Potemkins kulisse. En
kapitalistisk troverdighetsfiksjon.
Jeg trodde for min del at sirkuset
ville kunne vedvare enda en tid, inntil oljeprisen nådde kanskje så
mye som 200 dollar fatet. Og siden kapitalismen alltid går i bølger,
kan det for så vidt fortsatt skje visse kortvarige fluktuasjoner
oppover. De kommer en oljepris som så går i taket igjen til å sette
en rask og brutal stopper for.
Vi møtes nå daglig av nesten
usannsynlige begivenheter. Island har banker med en gjeld på det
mangedobbelte av landets BNP, og er i ferd med å gå konkurs som
stat. Hvem tillot denne utviklinga? Julenissen? Fins det ikke
myndigheter, parlament, regjering, banktilsyn på Island?
Den britiske finansministeren med det
sterkt misvisende navnet Darling truer med rettssak for å kreve inn
de tapte sparepengene til 300 000 britiske kunder av en islandsk
bank. Hvordan tror han at han skal få inn disse pengene fra et land
med totalt 300 000 innbyggere, og som attpå til er om mulig like
bankerott som Britannia?
Darling lover på sin side 2000 milliarder kroner i støtte til
britiske banker. Har finansministeren i Europas mest gjeldstyngde
stat penger i madrassa? Er kjelleren
i Downing Street No 10 full av sedler? Sjølsagt ikke. Disse pengene
fins ikke i annen form enn stadig mer gigantiske gjeldsberg.
Det er ikke lenger snakk om papirsedler
en gang, men elektromagnetiske impulser i et databasert globalt
finanssystem. Sparepengene dine "ligger" ikke i banken, de er lånt
ut til mer eller mindre fornuftige formål. Å låne penger er å trekke
veksler på framtida. Når framtida ikke blir slik systemet
forespeiler oss, får systemet problemer.
"Redningspakkene" som etter hvert synes
å nå onkel Skrue-enheten fantasillioner virker ikke, og kan ikke
gjøre det. De er ikke svar på noe som helst.
Massepsykologisk medfører de bare at
folk får en anelse om problemets gigantiske omfang - og det skal de
da ikke ha?
