Hydrogenbedraget

Bellona, som oppfatter seg sjøl som en miljøorganisasjon, er fullt ut klar over at hydrogen er en energibærer, ingen energikilde. Likevel går organisasjonen i spissen for markedsføringen av et absurd hydrogenbilprosjekt. Forklaringen må være at de er sponset i senk.

Av Jan Herdal

Det er nesten surrealistisk å måtte gjenta denne basale kjensgjerningen: Verden går inn i ei tid med stadig økende knapphet på energi, ikke energibærere.

Men søk "hydrogen" på nettet, og sprøytet og virkelighetsflukta kommer opp i en nær sagt endeløs rekke, ofte presentert som vitenskap og forskning, og ofte med statlig/semistatlig avsender.

Dessverre sier dette en hel del om hvor debatten og realitetssansen i oljelandet Norge fortsatt befinner seg. Oppvåkninga blir brutal.

Den som tror at det vil være mulig å sette av store energimengder til å opprettholde massebilismen i en situasjon da den fundamentale oppgaven vil være å skaffe nok mat, også i vår del av verden, har skjønt lite av de utfordringene menneskeheten står overfor allerede de kommende 20-30 år.

Moderne landbruk forbruker 10 kalorier for hver kalori det framstiller. Den eneste grunnen til at dette kan pågå, er et massivt uttak av lagret, fossil fotosyntese. Når dette lageret svinner, vil de samlede alternativ bare kunne levere en brøkdel.

Hydrogen gir ikke mer energi enn hva produksjonen av det krever. Noen elkraftreserve til å produsere store mengder hydrogen finnes ikke i dag, ikke en gang i vannkraftlandet Norge, og den vil selvfølgelig i enda mindre grad finnes i morgen.

Å omdanne norsk naturgass til hydrogen er like absurd. Med planlagt utvinningstakt vil platåproduksjonen for den naturgassen som er funnet på norsk sokkel bare vare maks 25 år fra nå. Deretter faller gassutvinninga raskt. Det skal store mengder ny gass til for å endre vesentlig på dette.

Bellona må antakeligvis mene at Norge skal bruke milliardbeløp på å bygge opp svære industrianlegg som risikerer å stå overfor gassmangel allerede etter få år i full drift.

Hvor skal vi skaffe penger til en eventyrlig avskriving av milliardanlegg over la oss si 10 år, på et tidspunkt da norsk oljealder er så godt som over og vi vil ha mer enn nok med å holde utenrikshandelen i balanse?

Verdens matproduksjon er hundre prosent oljeavhengig. Det gjelder hele verdikjeden: Gjødselproduksjon, drift av landbruksmaskiner og fiskefartøy, frakt av råvarer, produksjon og distribusjon av ferdigprodukter. Etter som olje/gassressursene svinner, vil stadig mer av den gjenværende energiproduksjonen måtte settes inn i matvareforsyningen.

Hydrogen vil som alle andre energibærere bli en stadig mer rådyr knapphetsressurs som bare kan rasjoneres ut til de aller mest nødvendige formål.

Innen transport kan hydrogen i høyden bli aktuelt i kollektive transportmidler hvor det ikke måtte være hensiktsmessig å bruke elektrisitet direkte. Det siste er selvfølgelig langt mer energieffektivt enn å gå omveien fra elektrisitet til hydrogen og tilbake til elektrisitet via brenselceller.

Massebilismen lar seg, i likhet med luftfarten, ikke redde, fordi den ikke er bærekraftig. ”Smarte” løsninger av typen hydrogendrift og elbiler er bare uttrykk for at individuell fornuft raskt blir til kollektiv galskap i en energiknapp verden.

Det farlige ved denne typen virkelighetsflukt er at den tilslører situasjonen og avleder ressurser fra en høyst nødvendig massiv satsing på en i stor grad eldrevet kollektivtransport, som vil måtte utgjøre ryggraden i framtidas transportsystem.  

Dette må vi begynne med nå, mens vi fortsatt har et fantastisk produksjonsapparat intakt. Seinere blir alt mye tyngre og dyrere.

Hvor mange statlige millioner som allerede har gått med til hydrogentøyset er sannelig ikke godt å vite. Regjeringa har opprettet et ”strategisk råd” for satsing på hydrogen. Norges Forskningsråd har bevilget millioner bare til å bygge en hydrogenstasjon i Stavanger. Kommunen og Rogaland fylke er med på galskapen. Den forrige regjeringa bevilget 1,7 millioner til Bellonas luftslott.

Alt er penger ut gjennom vinduet. Dette er ikke bare et bedrag – det er et livsfarlig bedrag. Tida begynner å bli knapp. Det er denne typen håpløse feilgrep vi ikke har råd til å koste på oss lenger.