----

Kommentar til kommentaren
Jeg mener intensjonen bak at produksjon skal være samfunnseid i utgangspunktet er god. Men historien er dessverre full av eksempler på at det ikke fungerer. Sentralisert planstyring av både produksjon og etterspørsel blir alt for lite effektivt. Det er rett og slett for mye å holde styr på for samfunnets representanter. Og bare det å avgrense hva som er samfunnet blir jo en egen oppgave der man kan feile allerede i starten.

Enda verre blir det når man skal definere hvem som er samfunnets representanter. Har samfunnet evne til å unngå korrupsjon blant disse for eksempel? Har samfunnet de mekanismene som skal til for å kvitte seg med korrupte representanter?

Tradisjonelt har samfunnets representant blitt den sterkeste mann, og det vil det jo fortsette å være. Politikere har aldri vist seg i stand til noe annet enn å rive ned på lang sikt, og en økt sentral styring kan ikke løse dette problemet, bare forverre det.

Friere markeder er den mest effektive måten å oppnå effektiv produksjon på – med det mener jeg at produksjonen er lønnsom og ikke forpurret av politiske virkemidler fordi den er ønskelig. Dette er nemlig ikke alltid to sider av samme sak. Sett at USA som skal være liberalismens høyborg virkelig hadde vært et fritt marked, da ville en god del ha sett annerledes ut i dag. Det aller tydeligste eksempel på at USA ikke er et fritt marked er prisingen av penger.

I et fritt marked ville ikke en nasjonalbank kunne konstruere finansbobler ved å holde prisen for å låne penger for lav og for høy, slik det er gjort i keynesiansk ånd i 30 år nå. Keynes er absolutt ikke liberalist, men han ligger til grunn for all sosialdemokratisk økonomisk tenkning. Det er liten tvil om at Greenspan var keynesianer, selv om han selv påstod å være sterkt påvirket av Rand og var personlig venn med henne.

Keynesiansk filosofi medfører at penger feilallokeres fordi de har feil pris. Dersom etterspørselen hadde styrt prisen på penger, og ikke prisen på penger styrt etterspørselen ville man ikke hatt en boligkrise i dag. Man ville heller ikke hatt en overinvestering i feilslåtte sovebyer som man kjører til og fra i feilslåtte storbiler som bruker fem ganger mer drivstoff enn nødvendig. Man ville etterspurt penger til det man trengte, og ikke etterspurt mer penger fordi de er for billige.

Faktum er at etterspørsel styres politisk gjennom sentralbanker, og ikke via et fritt marked som tilbys en vare og kommer frem til en fornuftig pris om varen er attraktiv. For 100 år siden kunne man kjøpe et hus for en årslønn, mens man i dag må påta seg låneforpliktelser for resten av livet for en toroms leilighet.

Grunnlaget for dette er et keynesiansk, sosialdemokratisk gjeldsberg som bare må vokse. Men om gjeldsberget opphører å vokse da rakner hele systemet. Og det er nettopp derfor de tre store bilprodusentene skal reddes. De er blant grunnsteinene i gjeldsberget. En ting er de hundrevis av milliarder med dollar i gjeld disse tre store bedriftene har opparbeidet seg. En helt annen gjelden til alle underleverandører, egne ansatte, underleverandørenes ansatte.  

Alt er skapt av politikere som har skattlagt dobbelt gjennom pengetrykking. Grunnlaget for pengetrykkingen faller sammen når keynesianismen faller, og da gjenstår bare ett alternativ: Staten går over til fascisme, fordi demokratiet vil forkaste dens konstruksjon i første valg.

Se på det som skjer på Island for illustrasjon av dette. Å miste muligheten til å utføre politiske mirakler ved å kontrollere pengemengden er ikke aktuelt for dagens politiske systemer i noe land. Det som kalles kapitalisme i dag er for de aller fleste kapitalister kun surfing på pengetrykkingen. Man søker å karre til seg mest mulig av de tilførte pengene. Ikke fordi man får det så mye bedre for pengene man klarer å karre til seg, men fordi man vet at man må ha stadig mer penger for å kunne opprettholde kjøpekraften mens statens pengepresse går for fullt.

De reelt skapende kapitalistene har knapt en sjanse i dette makkverket av statlig støttede monopoler som hadde vært konkurs i morgen dersom navlestrengen kuttes. Og hvorfor skal man skape noe i det hele tatt, når det er så mye lettere å bare trade bevegelser i et marked man knapt trenger å vite noe om? Det styres likevel av automatiserte tradingprogrammer man kan forutse handlemønsteret til. Og penger er jo så billig at man kan geare tradingen ti ganger uten å søke om lån en gang.

Grunnlaget for kapitalismen er i ferd med å forvitre i et keynesiansk helvete der halen logrer hunden. Sannsynligvis er slaget allerede tapt. Det store kreative århundret i vesten var 1800-tallet. Siden da har kreativiteten stått stille. Det meste av det vi bruker i dag er bare videreutvikling av oppfinnelser fra 1800-tallet. Og hva var det egentlig som skjedde? Jo, politikerne innførte monopol på penger gjennom opprettelsen av Federal Reserve i 1913.

Derfor er de kreative kapitalistene vi fremdeles snakker om i dag for lengst døde, og kreativitet i dag dreier seg stort sett om å forbedre de gamle oppfinnelsene og ikke finne opp nye.

Hilsen Ole Morten

---

Kommentar til kommentaren til kommentaren
Vel, igjen - en hel del god og velformulert virkelighetsbeskrivelse her, men konklusjonen er vi som sagt fundamentalt uenige om. Frps argumentasjon for enda mer kapitalistisk liberalisme er å sette verden på hodet.

En hovedårsak til dagens uføre er jo nettopp den globale liberaliseringen av kapitalismen som har pågått nærmest ustoppelig de siste tiår. Noe f. eks. Island er et godt eksempel på. Som storspekulantene selv innrømmer - det var jo praktiskt alt umulig å bryte "reglene"!

Verden har dessuten nok historisk erfaring med den ultraliberalistiske kapitalismen til å vite at den ikke fører til noe annet enn de mest groteske klassesamfunn, blottet for elementær omfordelingspolitikk. Og følgelig et produksjonsmønster og en ressursbruk som i økende grad tilpasses en stadig rikere minoritets luksusbehov, mens mennesker meget vel kan sulte i hjel på gata utenfor de private palassene.

Om det fins et perfekt grunnlag for fascisme, må det vel være dette.

Løsningen ligger derfor ikke i en enda mer liberalisert kapitalisme, men i en sosialistisk planøkonomi, og det tror jeg går opp for stadig flere. Hva er virkelig effektivitet og lønnsomhet? Det er å dekke menneskenes grunnleggende behov i en verden som vil måtte greie seg med stadig knappere ressurser.

At heller ikke Keynes bastardkapitalisme vil strekke til denne gangen, er jeg følgelig helt enig i, men da fra "den andre kanten" av det politiske spekteret.

Med dette ansees begge syn for å være godt nok belyst, og denne debatten er dermed avsluttet.

Mvh Jan Herdal