I 2003 kostet oljen ca. 30 dollar fatet. Med et forbruk på ca. 80
mill. fat/døgn, ble prislappen på verdens oljeforbruk det året ca.
900 mrd. dollar, eller vel 6 billioner NOK etter datidas kurs.
I år har oljeforbruket økt til ca. 85
mill fat/døgn. Oljeprisen har svinget vilt, men anslår vi en
snittpris på ca. 90 dollar er vi vel ikke langt fra sannheten. Det
tilsvarer en årskostnad på ca. 2,8 billioner dollar, vel 17
billioner norske kroner etter dagens kurs, eller 20 ganger
utgiftsida på årets norske statsbudsjett.
Når historikerne tar fatt på denne
perioden, vil de trolig skrive at verden aldri hadde råd til dette
oljeprisrallyet. Pengene ble ikke skaffet til veie med økt
verdiskapning, men ved hjelp av stadig voksende gjeldsberg gjennom et globalt
kreditt/finanssystem som nå synes å ha knekket nakken på prosjektet.
Vi har nådd fram til krisefasen.
Katastrofen kan ikke utsettes lenger. De finansielle trollmennene
har sluppet opp for triks. Derfor synker oljeforbruket, og med det
prisen.
Oljetoppen bestemmes ikke av en teknisk,
teoretisk mulig produksjonsgrense, men av hvor mye penger verden har
råd til å betale for oljen. I og med at OPEC nå går i gang med å
redusere tilbudet etter etterspørselen, kan vi anta at 87,5 mill.
fat/døgn ble den maksimale mengde olje verden noensinne kom til å
produsere.
I en kort periode
kunne store oljeeksportører som Norge profitere på priseksplosjonen,
men nå får også vi svi sammen med de som egentlig aldri hadde råd
til å betale den oppblåste prisen. Katastrofen har ingen vinnere.
Mye av de oppsparte midlene etter "oljeeventyret"
vil gå tapt gjennom den børseksponerte delen av Statens Pensjonsfond
Utland. Enda verre: Med 2003-pris vil det ikke bli produsert mange
oljefat på norsk sokkel.
Investeringene, som bare i år kommer til å beløpe seg til 130 mrd.
NOK, har skjedd i trygg forvissning om stabile markedsforhold og
helst jevnt stigende priser.
Bare dagens Brent-pris på rundt 75
dollar fatet kommer trolig til å herje stygt i småskogen rundt
StatoilHydro, men den vil også ganske raskt måtte få betydning både
for profitten og for produksjonsprosjektene til det dominerende selskapet på sokkelen -
for ikke å snakke om letevirksomheten.
