Hvorfor er et paradigmeskifte så vanskelig å få øye på mens det pågår? Det er det nok flere årsaker til, men en av de viktigste er at mektige politiske og økonomiske krefter ser seg tjent med å se en annen veg og si: Snart går det over. Snart snur det.

Oljekrisa.no mener som kjent at det ikke kan "snu" denne gangen, fordi krisas reelle årsak er en tiltakende oljeknapphet. Det kan synes merkelig å skrive slikt når oljelagrene øker og oljeprisen er falt kraftig tilbake.

Til det er å si at dagens situasjon er et produkt av kapitalismens anomalier, og hvor det ikke synes å eksistere noe modus mellom boom og full krise. For øyeblikket faller oljeforbruket brattere enn utvinningen, og det gir prisnedgang. Men faller gjør begge deler, og uansett årsak kan det ikke bety annet enn mer krise.

Reelt sett er ikke energi- og råvaresituasjonen verre enn at et rasjonelt økonomisk system kunne ha taklet den med en planmesssig reduksjon i den økonomiske aktiviteten og dermed det materielle forbruket på en prosent eller to i året, mens det gikk i gang med å få befolkningsveksten under kontroll.

Denne prosessen kunne gjennomføres ved primært å skrelle bort luksusforbruk og fjas, og slå ring om menneskenes vesentlige behov. Og jovisst, det måtte nødvendigvis gå ut over privatbilisme, cruisetrafikk, luftfart og dess like.

Slikt ligger imidlertid langt utenfor det kapitalistiske systemets (og anarkiets) rekkevidde. De som har penger får fortsatt dekket hvilke absurde behov de enn måtte ha, mens sulten rammer en milliard andre.

La oss kort se på oljeprisrealitetene:

Brent ligger for tida på 45 dollar fatet. Med dagens dollarkurs tilsvarer det 300 kroner. Det er historisk sett en meget høy oljepris om vi ser bort fra de siste åras boomaktige prisgalopp. Det var prisrekord for vel 4 år siden, med unntak for et par tidligere kortvarige krisesituasjoner.

Så seint som i statsbudsjettet for 2005 la den norske regjering til grunn en oljepris på 230 kroner, og det var fortsatt snakk om et eventyr med fantastisk profitt.

I dag trenger altså Statoil (og ja, jeg skriver Statoil bevisst) 55 dollar (ca. 380 NOK) fatet for å oppnå positiv kontantstrøm i sin totale virksomhet, ifølge Helge Lunds presentasjon i London denne uka. Noen mener det reelle tallet er 60.

Sagt på en annen måte: Plutselig trenger Statoil 400 kroner fatet for å slippe å låne penger til sine investeringer. Du kunne ha nevnt et slikt tall for 3 år siden, og værsågod blitt oppfattet som en klovn.

I disse 3 åra har oljekrisa.no vært så godt som aleine om å påpeke en katastrofal utvikling i forholdet mellom kostnader og råoljeutvinning på norsk sokkel: Det kreves stadig mer energi for å utvinne energi, og netto energiavkastning (ENROEI) synker.

Dette er en urokkelig lov, og ymse kapitalistiske fiksfakserier for å omgå den gjør bare vondt verre på sikt. Den kan tilsynelatende overvinnes i en periode av et lite mindretall ved hjelp av klassesamfunnet, men da betaler det store flertallet prisen.

Statoil tjener i realiteten ikke lenger penger, til tross for en oljepris som var rekord for 4 år siden, og det er litt av en metamorfose for Norges melkeku nr. 2 (Petoro er nr. 1). Hva sier dette oss?

Jo, at lete- og investeringsvirksomheten til det dominerende selskapet på norsk sokkel ikke lenger er bærekraftig, fordi den nye oljen man er i stand til å finne og utvinne er i ferd med å bli for dyr til at verden greier å betale for den i samme kvanta som før.

Med en gjennomsnittlig naturlig brønnfallrate på 19 pst. pr. år, kan trolig til og med en finansminister skaffe seg visse realistiske forestillinger om hva sviktende letevirk-
somhet vil innebære, bl. a. for "handlingsregelen" i åra som kommer. Snart er vi nok i den situasjonen at hele overskuddet fra sokkelen går rett inn i salderingen av statsbudsjettets utgiftsside.

Er ikke dette et paradigmeskifte, og er det ikke egentlig ganske lett å få øye på om en virkelig ønsker - og ikke minst våger - det?

Når situasjonen er som nevnt for Statoil, kan vi jo bare tenke oss tilstanden blant de mange private "aktørene" som de seinere åra er skapt ved hjelp av massive blodoverføringer og kunstig åndedrett fra ideologisk hysteriske politikere og finansvesenet.

Her har vi et eksempel på de like desperate som useriøse metodene som nå tas i bruk i et forsøk på å berge aksjekursen. Et uhell? Vi kommer sikkert til å få se flere slike "uhell" i tida framover, etter hvert som likviditeten fordufter.

Denne Erik Haugane som nå er sjef for Det norske oljeselskap har vi skrevet om tidligere. Da han høsten 2007 introduserte Pertra på børsen tredoblet han like godt oljedirektoratets allerede urealistisk høye anslag over gjenværende ressurser på sokkelen - uten å bry seg om bagateller som geologisk eller seismisk underlag for påstanden.

Høsten 2006 skrev jeg følgende da SVs daværende næringspolitiske talskvinne Ingvild Vaggen Malvik ville kjøpe SAS. I dag hører vi ikke mer om statlig kjøp av verken SAS eller andre luftfartsselskap, og godt er det.

Derimot har en ny SVer begitt seg ut i næringspolitikken. Troms-representanten Lena Jensen mener nå at staten bør selge seg ut av SAS og heller kjøpe Hurtigruta. At hun vil betale det dobbelte av aksjeverdien er nærmest for en bagatell å regne i forhold til selve den vanvittige ideen.

Idiotkonsumet skal fortsette, men nå i statlig regi. Det er SV, det.

Hurtigruta er i dag ikke noe annet enn en gravstein over noe som en gang var. Dens flytende palasser har framtida bak seg. De ble bygget i ei fortid som er over, for ei framtid som aldri kom, og vil aldri kunne konkurrere om hverdagslogistikken langs kysten. Den statsmakta fins ikke som kan redde dem.

USA er allerede verdenshistoriens mest forgjelda stat, og Barack Obama vil lansere en krisepakke med nesten like mange nuller som USAs statsgjeld. Det skal skje mens nye tidsinnstilte gjeldsbomber står klar til å detonere i finanssektoren, allerede magre skatteinntekter svinner ytterligere, og arbeidsledigheten har økt til offisielt 7,2 prosent. 2,6 mill. arbeidsplasser gikk tapt bare i 2008.

I USA blir det utbetalt dagpenger i bare seks måneder. Bare ca. en tredel av landets 12 millioner arbeidsløse får utbetalt arbeidsledighetstrygd. Resten må leve på en statlig minstestøtte på ca. 5000 kroner måneden, matkuponger og privat veldedighet.

Hvis General Motors går konkurs, er det ikke bare et par millioner arbeidsplasser som forsvinner. Også en million pensjonister mister pensjonen sin. I USA fins ingen folketrygd. Pensjonene er knyttet til bedriftene, et katastrofalt prinsipp ikke minst i nedgangstider.

Hukser du ENRON? 80 000 mennesker mistet ikke bare jobben, de mistet oppspart pensjon også.

Sjøl ikke i USA kan arbeids- og pensjonsløse svelte regelrett i hjel, og til og med et stigende antall millioner fattige uten helseforsikring har krav på akutt, rudimentær legebehandling. Staten må i det minste holde dem i et slags liv. Det vil koste penger.

Dette er USA i dag, og alt sammen er uinteressant for NRKs mikrofonstativer.

Det går snart over, sier du. Paradigmeskifte, sier jeg.