I et par år har oljekrisa.no påvist at bilsektoren er ille ute som følge av økende oljeknapphet, og at de tidligere svenske, nå amerikanske, merkevarene Saab og Volvo er blant de som vil gå først, både på grunn av biltype og lavt produksjonsvolum.

I hele denne perioden har den kapitalistiske medieindustrien systematisk og lojalt overholdt forbudet mot tenkning og journalistikk også på dette området. I den grad den i det hele tatt har registrert problemer, har de raskt vært avfeid som forbigående, før man har gått videre med å skrive spalte opp og spalte ned om nye, fancy, stadig større og dyrere modeller.

Det var der pengene lå, nemlig, også for mediene.

Til gjengjeld sørger den samme medieindustrien nå for å få med seg det minste grynt i Saabs dødsralling. Heller ikke det krever egen tenkning eller framsyn. Mediene er fanatisk opptatt av snøen som falt i fjor. Det de kaller nyheter, er gammal graut. Det er prosesser i sluttfasen. En nyhet skal være bra gammel for å være aktuell for Aftenposten.

I hele Europa solgte Saab 2 583 bilder i januar, 55 pst. mindre enn samme måned i fjor. Det blir 30 000 biler på årsbasis. Saab kan "rekonstruere" så mye de vil. Det får ikke folk til å kjøpe bil av en konkurstruet produsent.

Volvo er vel snart nede på Saabs produksjonsvolum for et par år siden, og tapte 4 milliarder kroner i 2008. De nye, mindre modellene er faktisk konkurransedyktige hva gjelder drivstofføkonomi. Det hjelper ikke, for det er ikke slike biler Volvo er kjent for. Volvo trenger en helt ny profil i markedet, og det fins det verken tid eller penger til.

Så seint som sist høst lanserte Volvo en ny SUV som selskapets nye håp. Da har du ikke skjønt mye av den verden du lever i. Du er blitt et offer for din egen propaganda. Hitler i bunkeren. Et tragisk produkt av en monopolisert tankeverden.

Litt brutalt sagt er det underordnet hvem som må ta støyten. Hovedsaken er at privatbilen som fenomen er over toppen. I Europa skjedde det allerede i 2001, for 8 år siden, i følge bransjens egen salgsstatistikk. Det har ikke mange fått med seg.

I det store perspektivet ser vi at en fundamental reallokering allerede har startet, og hvor bilindustrien bare utgjør den mest synlige og åpenbare delen. Heller ikke det har mange innsett foreløpig, og aller minst politikerne, til tross for at arbeidsledigheten stiger over hele verden. Millioner av mennesker mister arbeidet i et forrykende tempo.

Hva skal de ta seg til?

Vi kan vel trygt si at de ikke bør settes til å bygge båter og fly, motorveier, campingvogner, kjøpesentra, innendørs skianlegg og nye luksusspa. De bør neppe heller bli advokater, personlige coacher, pengeflyttere, og eiendomsmeglere. I det hele tatt er det lett å se at mye av det som kjennetegner vårt "moderne" samfunn ikke vil ha sjanse til å overleve en ny og mager ressurssituasjon.

Det er den tunge vandringen tilbake til jorda som er påbegynt, og ingen snakker om det. Det er bedre å stikke hodet i sanden. Temaet er like tabu som britiske overklassedamers sittemusklatur i Victoria-tida.

Det er omtrent dette jeg mener når jeg i 3 år nå har skrevet om et uunngåelig paradigmeskifte som ikke vil ta hensyn til håp eller ønsker. Prosessen vil rive bort mye av grunnlaget for globaliseringen, og føre til økt lokal produksjon for et lokalt marked. Overklasseparasittene i Brüssel lever nå på lånt tid.

Tydeligst og mest direkte ser vi det i Kina, der millioner på millioner av såkalte gjestearbeidere allerede har flyttet tilbake til den landsbygda de kom fra, etter at tusentalls fabrikker som ble opprettet for å produsere konsumskrap til Vesten er stengt, ofte uten å betale arbeiderne innestående lønn.

Deres opphold i Disney World, vår tids versjon av paradiset, ble kortvarig. Til sammenligning er livet på landet karrig, men der fins i det minste et levebrød.

Denne vår tids største folkevandring har stort sett passert ubemerket i Norge, både fram og tilbake. Et knippe av våre mest aktuelle mediesaker mandag morgen:

■ Melodi Grand Prix-vinner rammet av omgangssyke
■ Miley kom med mamma til Oscar-utdelingen
■ Northug feiret gullet med to brødskiver
■ Her rømmer fangene i helikopter

Her til lands kan trolig regjeringa opprettholde "verden slik vi kjenner den" enda noen år, ved hjelp av oljemilliardene. Men siden? Gjennomsnittslønna i en esende statlig sektor begynner å nærme seg 40 000 kroner måneden, og de greier ikke en gang å få utbetalt dagpenger i tide til de som har krav på det.

Det rødgrønne Norge år 2009: Arbeidsledige må gå på sosialen fordi fundamentale offentlige tjenester bryter sammen - og ennå har vi knapt nok ledighet å snakke om i forhold til andre land.

Naturlig fallrate i brønnene på sokkelen nærmer seg 20 pst. pr. år. Det betyr at uten ny produksjonsboring ville det norske oljeeventyret nærmest ha vært over om 5 år. Da ville produksjonsvolumet ha falt så mye at store deler av infrastrukturen ville ha vært ulønnsom, og produserende felt ville måtte nedstenges.

De eksisterende feltene er allerede gjennomhullet. Boreporteføljen skrumper i rask takt. Det balansers på knivseggen. Også dette er et tabutema.

Småborgerlige idealister er snare til å peke på hva de temmelig flytende kaller f. eks. miljøindustri, fornybar energi og bærekraftig utvikling. Analyserer vi lettvinthetene nærmere, ser vi raskt at det bare er mer av det samme, i nye gevanter. En bagatellmessig vri for å holde fast ved verden "slik vi kjenner den".

Det er direkte rørende å se hvordan det som kaller seg venstre i Norge i sin idelogisk bevisstløse tilstand i praksis omfavner både finansvesen og marked (men da med litt mer regulering, takk). Nesten som kineserne og bilkjøp. Opprømte ramler de inn i baren i firetida på morgenen, uten å fatte at festen allerede er over.

Hva de hardnakket nekter å innse, er at også utvikling, produksjon, drift og vedlikehold av den såkalte miljøteknologien, f. eks. sol-, vind- og bølgekraft, krever de samme grunnleggende industriprosesser som f. eks. bilindustrien, og hvor fortsatt vekst forutsetter den samme økende bruk av energi og råvarer.

Vi ser derfor at denne typen teknologi rammes like hardt, og noen ganger hardere, av den økonomiske krisa.

Den svenske etanolbedriften SEKAB i Ørnsköldsvik som produserer etanol fra skogsavfall går fra krise til krise. Allerede pr. 1. september i fjor hadde den kostet svenske Norrlands-kommuner 630 mill. SEK, og 14 dager seinere måtte de stille opp med ytterligere lånegarantier på 170 mill. SEKAB ber nå sine eiere om nye 100 mill. SEK, i et desperat forsøk på å overleve.

Den eneste storskala etanolfabrikken som - fortsatt, får vi nok si - funker i Sverige er Lantmännens Agroetanol i Norrköping - og den bruker korn som råvare. Det er mat i en sultende verden. I tillegg kan vi spørre oss: Var det noensinne tanken at subsidiert landbruksdiesel skulle benyttes til å framstille bildrivstoff? Var det ikke maten den skulle sikre?

Det fundamentalt nye i situasjonen er en tiltakende, objektiv ressursknapphet i forhold til et stadig økende folketall i verden. Det er ikke lenger mulig å "vokse" seg ut av krisa, slik kapitalismen har gjort tidligere.

Dette skiller seg radikalt også fra situasjonen da sosialismens klassikere utviklet sine teorier, og da hovedoppgava var å ta i bruk uutnyttede ressurser til folkets beste.

Det er en formidabel utfordring å rokke ved selve basis for menneskets tenkemåte og virkelighetsforståelse under industrialismen, slik det alltid har vært en ensom geskjeft å gå til angrep på inngrodde vaneforestillinger.

Forskning og vitenskap må være grunnvollen for ethvert moderne samfunn. Men når teknooptimismen degnererer til overtro er den ikke lenger vitenskap. Da er den nøyaktig like reaksjonær og virkelighetsfjern som enhver annan religion.

I løpet av industrialismens tidsalder har menneskene aldri tidligere stått overfor denne problemstillingen. Det krever fundamentalt nye tanker og løsninger. Antallet sultende mennesker øker allerede. Stadig knappere ressurser vil måtte reallokeres og utrasjoneres for å dekke menneskenes grunnleggende behov.

Det vil medføre de største endringer menneskeheten har gjennomlevd i moderne tid, og det kan ikke gjennomføres uten en form for planøkonomi. Planøkonomi eller kaos er det valget verden vil bli stilt overfor.

Framtida kommer, raskt og brutalt, og ingen synes forberedt.