En klimapolitikk i ruiner
(9/1-08) Regjeringas såkalte klimapolitikk
ligger i ruiner. Som ventet har den ikke tålt møtet med
energivirkeligheten. Men til tross for siste spiker i kista, en
prislapp på elektrifisering av sokkelen tilsvarende et middels
forsvarsbudsjett, fortsetter oljeminister Haga tappert å hevde at
CO2-utslippene på sokkelen skal ned.
Av Jan Herdal
Det er bare en reell mulighet for å få ned
utslippene på sokkelen, og det er å redusere ressursinnsatsen, med
tilsvarende akselerasjon i utvinningsfallet til følge. Det har Haga
sjøl allerede
grundig avvist. Dette er dobbelt
bokholderi. Holdningene er innbyrdes motstridende, og du trenger ikke
å være orakelet i Delphi for å skjønne hvilken av dem som vil måtte
vike.
Det er bare en reell mulighet for å unngå
miljøbelastninger fra gasskraftverk også, og det er å la være å bygge
dem.
Men - alt dette er nå sekundært, og innhentet
av begivenhetenes gang.
Utenfor olje-Norges grenser går det opp for
stadig flere at det er energiknappheten, og ikke klimaspørsmålene, som
seiler opp som menneskehetens fundamentale utfordring.
Som følge av en stadig mer kritisk
energisituasjon er en global devaluering uten historisk sidestykke
allerede i gang i verdens børs- og finanssystemer. De gigantiske
gjeldsbergene har ikke lenger dekning i framtidig produksjon, fordi
det ikke er nok energislaver - fossile eller andre - tilgjengelig.
I denne situasjonen er vel Norges myndigheter
de eneste i verden som fastholder en "visjon" om at 30 prosent av
verdens energitilgang skal benyttes til å kvitte seg med enkelte
forurensingskomponenter som av et politisert klimapanel i FN-regi
ansees for å være gruskrekkelig mye viktigere enn alle andre.
Lenger fra virkeligheten er det knapt mulig å
komme.
Adm. direktør Stein Lier-Hansen i Norsk
Industri trekker som ventet den fundamentalt
uriktige konklusjon av de faktiske forhold, og foreslår en massiv
utbygging av norsk gasskraft, med rensing "en gang i framtida".
Den industrien han representerer, hyler vilt
straks strømprisen nærmer seg 30 øre kilowattimen. Og du må ha
politiker- eller direktørlønn for å tro at norske husstander kan
betale en strømregning på 80 000 kroner året. Om ikke norske
husstander kan betale regninga, hvem kan det da? Britiske?
Fins det en eneste bedrift i hele Europa som
vil kunne betale norske gasskraftpriser uten å gå konk innen 14 dager?
For folk som Lier-Hansen synes ikke slikt å være relevante spørsmål.
I stedet for å ta pris-femgangen og finne ut
hva dette vil resultere i av etterspørselstap og dermed
ledig kraftkapasitet, kalkulerer Lier-Hansen som vanlig med at staten skal ta
regninga.
Joda, jeg kjenner argumentet med at gasskrafta
bare skal "toppe" rimelig norsk vannkraft. Det er ikke holdbart.
Det vil allerede i investeringsfasen drysse av millardregninger som
"noen" vil måtte plukke opp.
Norsk gassutvinning passerer toppen om 3-4 år,
og begynner deretter å synke stadig raskere. Norge er netto
oljeimportør om 7-8 år fra nå av, om vi da har råd til å importere
olje på dagens forbruksnivå, noe det er all grunn til å tvile på.
Hvordan blir det da å hanskes med et akkumulert
underskudd i helsevesenet som allerede i dag er oppe i 18 milliarder
kroner? Med en omløpshastighet på statsråder på 2 år er det selvsagt
ingen som gidder å bry seg med den slags fjerne problemstillinger.
"Vi" har ikke råd til å betale hva som helst
verken for energi eller andre varer. Galopperende priser vil drepe
etterspørsel, og det er de med dårligst råd som vil få svi først og
mest, fordi det i et kapitalistisk system knapt nok fins
fordelingsmekanismer mot en sosialt blind prisrasjonering.
Det er et fundamentalt problem at de norske
makthaverne til de grader har isolert seg i sin stadig mer
privilegerte overklassegetto at alle som én synes å tenke som salige
Marie Antoinette: - Hvis folket mangler brød, kan det vel spise kaker.
|
