En gledens dag. Hilde
Harbo og Aftenposten har løst verdens energiproblemer. Det var
sannelig på tide. Jeg har allerede lenge lurt på hvor det er blitt
av de byggende samfunnskrefter i dette viktige spørsmålet.
I norske medier skrives
det så mye dumt om energi at det ikke er mulig å ta opp halvparten.
De såkalte journalistene danser villig vekk i kapitalens
marionettesnører, og ser ut til å befinne seg vel der. Nå lanserer
Aftenposten et nytt
Klondyke i form av skifergass.
La oss se litt nøkternt på
tallene. Her gjøres det ved systematisk selektiv bruk av fakta et
iherdig forsøk på å gi inntrykk av at antatte skifergassressurser er
svært mye større enn hva som er tilfellet. Hvorfor?
I USA har USGS, notorisk beryktet for
overoptimisme, oppgradert landets skifergassressurer til totalt 7700
mrd. kubikkmeter, og Aftenposten kan fortelle at New York State bare
bruker 30 mrd. kubikkmeter gass årlig. Hvor relevant er en av USAs
minste delstater og 6-7 prosent av landets befolkning i denne
forbindelsen?
Verden forbruker
ca. 3000 mrd. kubikkmeter gass årlig. Russland, verdens største
gassnasjon, antas å ha konvensjonelle gassreserver i størrelsesorden
50 000 mrd. kubikkmeter, 6-7 ganger så mye som USA.
USAs forbruk av naturgass var i følge
energidepartements statistikkontor (EIA) i 2008 på 730 mrd.
kubikkmeter. USAs antatte (av USGS) totale skifergassressurser dekker med andre ord
ca. 10 års forbruk. Det er selvsagt av betydning i reservesammenheng,
men hva betyr det reint faktisk for produksjonen?
Ser vi på EIAs tall, var USAs påviste
gassreserver på slutten av 1960-tallet ca. 8500 mrd. kubikkmeter. De
falt ned mot halvparten av dette på 1990-tallet, men var i 2008
takket være økte energipriser og dermed utvikling av de dyre, ukonvensjonelle gassressursene,
inkludert skifergass, igjen økt til ca. 7000 mrd. kubikkmeter.
Det er med andre ord uttømmingen av
rimelig gass fra konvensjonelle kilder som har gjort det mulig å
begynne å tappe dyr gass fra ukonvensjonelle kilder i USA, som
kulleier, skifer og reservoarbergarter med ekstremt lav porøsitet. USA er i full gang med å utnytte
sine ukonvensjonelle
reserver. De ligger ikke ubenyttet i jorda lenger, og tilhører ikke
noe framtidig "Klondyke".
Historisk er det i USA siden midten av
1930-tallet utvunnet minst 40 000 mrd. kubikkmeter konvensjonell
gass, 5-6 ganger så mye som USGS nå mener at de totale
skifergassressursene består av.
I USA er gassboomen et tilbakelagt
stadium. Hver brønn som bores, leverer stadig mindre gass og har
stadig kortere levetid. For å opprettholde produksjonen, må det
bores stadig flere brønner pr. år. Antallet produserende gassbrønner
i USA økte fra 341 000 i år 2000 til 452 000 i 2007 (EIA).
Til
tross for lavere totale reserver enn på 60-tallet, satte brutto
gassproduksjon i USA likevel ny rekord i 2008 med 730 mrd. kubikkmeter (tilfeldigvis
det samme som landets forbruk samme år, forskjellen mellom brutto og
netto produksjon ble dekket ved hjelp av import. USA importerer
fortsatt 12 prosent av sitt gassforbruk.)
Dette betyr raskere uttømming av
reservene. Forholdet mellom reserver og produksjon er 7000 : 730 =
9,5 år. Det er mindre enn det var på 1960-tallet.
Ukonvensjonell gass er ikke noe nytt
Klondyke for USAs gassproduksjon, men jeg skal innrømme at den har
fått noe større betydning enn hva jeg trodde for noen år siden. Mens
jeg da antok et fortsatt markant fall i USAs gassutvinning, har de
ukonvensjonelle gassressursene medført at utvinninga først har
flatet ut, og de to siste år faktisk økt en del.
Så lenge det varer.
Aftenpostens medarbeider forteller at
det er den fantastiske "nye teknologien" med horisontal brønnboring
som er årsaken til skifergassens suksess. Vel skjer det
kontinuerlige teknologiforbedringer, men horisontal brønnboring er
gammelt nytt og har vært i alminnelig bruk i olje- og gassektoren i
mange herrens år, ikke minst på norsk sokkel.
Bagatellen Aftenposten "glemmer" å
nevne, er en firedobling av en oljepris som i mange år lå på vel 20
dollar fatet. De billigste og enkleste hydrokarbonene er for
lengst hentet ut og brent. Dermed blir stadig dyrere og vanskeligere
tilgjengelige marginalressurser, med stadig lavere netto
energiavkastning (ENROI), av typen skifergass "lønnsomme".
Slikt blir det ikke noe Klondyke av.
Energisituasjonen for EU er enda langt
verre. Her har IEA anslått at Europas skifergassressurser kan være
på ca. halvparten av USAs, 3600 mrd. kubikkmeter. Det tilsvarer
omtrent innholdet i det russiske gassfeltet Sjtokmanskoje i
Barentshavet aleine, hvor Aftenposten og Harbo er påpasselige med
bare å nevne Statoils lille andel, for at alt skal få "riktig" vri.
Gassforbruket i OECD Europa er ifølge
EIA ca. 560 mrd. kubikkmeter årlig. De antatte skifergassressursene
dekker med andre ord vel 6 års forbruk. Men en ting er å ha fuglene
på taket, eller gassen i skiferen langt nede i jorda.
Det vil overraske meg storlig om det
noensinne skulle lykkes å dekke 10 pst. av dagens gassforbruk i
Europa ved hjelp av skifergass. Og på den tida vil produksjonen av gass
fra konvensjonelle felt, ikke minst fra britisk og norsk sokkel, ha falt
langt mer.
Ubønnhørlig
resultat: Et enda mer energifattig Europa enn i dag.
Å tro at skifergass vil få betydning
for
gassutvinninga på norsk sokkel er
reine tåpeligheter. Skifergass er en marginalressurs som pr.
definisjon er avhengig av høy pris, og slik vil den heller kunne
medføre økt utvinningsgrad på sokkelen.
Den eneste virksomheten på norsk sokkel
som et midlertidig gassoverskudd i USA kan tenkes å få innvirkning
på, er den dyre og energiineffektive LNG-trafikken fra Snøhvit, men
den får vi da anta er sikret gjennom langsiktige kontrakter.
Den aktuelle, og høyst reelle,
trusselen mot norsk gassproduksjon er ressursuttømmingen, intet
annet. Og - det er bare ei realøkonomisk krise som kan holde
energiprisene nede, ikke det at stadig dyrere, marginale
energikilder tas i bruk.
Aftenposten målbærer IEAs uttalte forhåpning om at en "skifergassboom"
skal presse energiprisene. Dette er et tilbakefall til det gamle IEA,
som på sine oppdragsgiveres (OECDS) vegne lette høyt og lavt etter
mer eller mindre relevante argumenter som kunne prate energiprisene
ned.
Med galopperende
energipriser ble det hele til slutt for dumt.
Desto mer skuffende er det at det er
Fatih Birol som står for tilbakefallet, mannen som mer enn noen
andre har stått for et mer realistisk energisyn innen IEA.
Dersom skifergassartikkelen skal
markere retninga for Aftenpostens nye økonomisatsing, lover det ikke
godt. E24 hadde tross alt en del realistiske energiinnslag, f. eks.
om bioenergi.
Nå er det visst
tilbake til "hurra, det går bedre dag for dag"-parolen.
