Statoils inntreden med 22 mrd.
kroner i Chesapeake, USAs nest største gasselskap og ledende aktør
innen skifergass, er i beste fall tidenes dårligste timing.
I november 2008 kjøpte Statoil en
eierandel på 32,5 % i Chesapeakes skifergassområde i Marcellus-formasjonen
til en pris på over 20 mrd. kroner. Så seint som i slutten av mars i
år ble det bekjentgjort at Statoil økte investeringene med
ytterligere 1,5 mrd. kroner.
I februar la Chesapeake fram sin
årsrapport for 2009, som viste et samlet nettotap på 35 mrd. kroner.
Det skyldes riktig nok i stor grad nedskriving av eiendom - men det
forteller igjen at markedet er snudd opp ned i synet på
skifergassverdier i løpet av knapt ett år.
Sommeren 2008 kostet en aksje i
Chesapeake over 67 dollar. I dag får du den for knapt 25.
Det er rimelig å anta at verdifallet
også rammer Statoils andeler. Selskapet sitter trolig på et stort,
urealisert milliardtap i form av landarealer som har fått redusert
sin verdi.
Standardsvaret er vel: Dette er en
langsiktig investering. Men det er neppe god butikk å salte ned 22
milliarder i landområder som bare ligger der, som krever en
langsiktig økning i gassprisen på 30-40 prosent for å bli lønnsomme,
og som har en høyst usikker salgsverdi.
På
en konferanse om ukonvensjonell gass
i Fort Worth i Texas i begynnelsen av april sa Chesapeakes
administrerende direktør Aubrey McClendon at økonomien nettopp nå
tvinger selskapet til å lete etter olje snarere enn gass.
Det er ikke gjort i en fei for et
selskap som har 93 prosent av sin aktivitet i gass å skifte til olje.
Der er det trangt om plassen. Initielle kapitalkostnader er høye, og
det tar tid før pengene kommer. Skal vi spå et nytt, vanskelig år
for Chesapeake, til tross for påstått hedging av 60 prosent av årets
produksjon?
McClendon sa videre at en gasspris
på New York-børsen på 5 dollar tilsvarer en brønnpris på 3,5 dollar,
og at dette ikke kan opprettholde lønnsomheten med dagens
borekostnader selv i de beste skifergassområdene.
Gasspris New York siste år. Ifølge adm. dir. i Chesapeake tjener
ikke en gang de beste skifergassprosjektene penger ved 5 dollar. (Kilde:
WTRG)
McClendons, Chesapeakes og Statoils
problem er at gassprisen i New York ikke har vært oppe i 5 dollar
siden februar, og i løpet av det siste året har det bare vært
tilfelle i ca. 2 måneder. I øyeblikket ligger gassprisen i New York
på 4 dollar. Med en slik pris fins det knapt nok et
skifergassprosjekt som ikke taper penger.
Det er liten utsikt til bedring, i
det minste på kort sikt. Mildværet er i anmarsj og fyringssesongen
over i USA. Økonomien tar seg ikke opp igjen. Offisiell
arbeidsledighet fortsetter å ligge på snaut 10 prosent. Hedging av
gassproduksjon gjør at produsenter fortsetter å pøse inn gass i
lagrene (noen andre må betale).
For skifergasselskapene er en
brønnpris på 3,5 dollar for lite. For USAs forbrukere er det
historisk sett svært mye. Det er en dobling av prisen siden rundt
årtusenskiftet. Fra 1922 til 1977 økte brønnprisen ifølge USAs
energidepartement fra noen cent til 1 dollar (prisen er pr. million
kubikkfot, Mcf).
En oljepris på 85 dollar fatet er
ca. 4 ganger historisk pris.
Et selskap som Statoil ser et USA
som er bygget opp på historiens laveste energipriser, og tror at det
vil fortsette som før, sjøl om energiprisene tross fluktuasjoner
tikker jevnt og trutt oppover.
Strukturelle endringer er kjedelig,
bare ordet er til å sovne av, dessuten er de vanskelige å få øye på
og de tar uendelig lang tid i forhold til medienes døgnperspektiv.
Like fullt er det fundamentale,
strukturelle endringer som nå må gjennomføres i USA, enten en vil
eller ikke. Folk har kort og godt ikke råd til å betale for den dyre
energien. Prisen vil tvinge forbruket ned. Toppen er nådd. USA
bruker fortsatt 10 prosent mindre olje enn i 2007. Det har kostet
6-7 millioner mennesker arbeidsplassen.
Det er prisen som bestemmer toppen
for enhver råvare, ikke et teoretisk mulig utvinningsnivå. Olje og
gass er allerede kommet så langt ned i ressurspyramiden at
prisøkningene er blitt svært følbare. Verre skal det bli.
Hittil har USA i stor grad utsatt og
kamuflert de nødvendige endringene ved å dytte kostnadene over på et
finanssystem som dermed er i ferd med å råtne på rot. Dette er
årsaken til "finanskrisa". Statsgjeld, utenlandsgjeld og privat
gjeld galopperer videre. Før eller seinere må regninga komme på
bordet.
Det lover ikke godt for
skifergassaktørene.
I tillegg er Chesapeake og Statoil,
som gjerne framhever gassens glimrende miljøegenskaper, i ferd med å
få
USAs miljøvernmyndigheter
på nakken.
12 kuer i Texas som døde etter å ha
drukket giftig spillvann fra en av Chesapeakes mange gassbrønner er bare en i en
rekke av ubehagelige hendelser. Det er kanskje først og fremst faren
for ødeleggelse av grunnvannet som bekymrer.
Folk med dårlige nerver får holde
seg til Aftenposten og Jens Ulltveit-Moe. Der i gården er det
fortsatt
skifergassboom.
