Av en eller annen grunn oppgir norske medier sjelden det totale
antall arbeidsledige i USA. Er det en tilfeldighet, et snodig utslag
av systematisk udugelighet, eller øyner vi her et tabu, i likhet med
f. eks. sjølmord og fylleskandaler i nomenklaturet?
Her er et eksempel på
standarddekning av temaet i norsk presse. Joda, de oppgir
månedstallet, og gjerne en anonym prosenstsats over totalen, men
ikke antall millioner. Mulig de har en felles kilde med samme
svakhet.
NRK var bedre på å skrive av
byråene denne gangen.
Noen ganger forveksles totaltallet med antall dagpengemottakere. I
USA utbetales dagpenger bare i maks 27 uker. Dagpengemottakerne
utgjør følgelig bare en brøkdel av det totale antallet ledige.
Resten må greie seg på slekt og venner, matbonger og annen
sosialhjelp, inkludert privat veldedighet.
Siden mediene har nådd et nivå
der de ikke en gang lenger gidder/er i stand til å utføre enkle
oversetterjobber, er det relevant å se litt grundigere på USAs
ledighet, med utgangspunkt i den nylig offentliggjorte
februarstatistikken fra USAs
arbeidsdepartement. Det bør vel tilføyes at disse tallene
er foreløpige, og blir korrigert neste måned.
Her ser vi at totaltallet på 12,5
millioner helt ledige er angitt ganske langt oppe i redegjørelsen (første
linje, andre avsnitt). Burde være lett å få med seg. Her framgår
videre at antallet ledige faktisk økte med 851 000 personer i
februar, og med 5 millioner det siste året. Fraregnet
jordbrukssektoren falt sysselsettingen med 651 000 i februar, og med
2,6 mill. de siste fire månedene.
Den sivile arbeidsstyrken i USA
var i februar oppgitt til 154,2 mill., av dette 133,7 mill. utenfor
jordbruket. Gjennomsnitts offisiell ledighet har nådd 8,1 pst. Blant
tenåringer er registert ledighet på over 21 pst., blant
afroamerikanere 13,4.
Det vil alltid være diskusjon
om statistikkens gyldighet. Det er de som hevder at reell ledighet i
USA nærmer seg 20 pst., eller 30 millioner mennesker. Enkelte spor
av denne virkeligheten finner vi også i redegjørelsen fra
arbeidsdepartementet.
F.
eks. økte antallet registrerte ufrivillig deltidsarbeidende (mennesker
som vil ha heltidsarbeid, men som ikke får det) med 787 000 bare i
februar, og nådde dermed 8,6 mill. Deres antall har økt med 3,7
mill. i løpet av det siste året.
I USA må du ha søkt jobb de siste
4 uker for å bli registert som ledig. De som av forskjellige årsaker
ikke har gjort det (ofte har de gitt opp håpet), men som er "tilgjenglige
for arbeidsmarkedet" (les: de vil ha jobb) og som har søkt arbeid i
løpet av de siste 12 månedene, klassifiseres som "marginelt
tilknyttet arbeidsstyrken". Deres antall økte med 466 000 til 2,1
mill. i februar.
Tar vi
med disse, er antallet ledige 14,5 mill. Anslår vi at
deltidsarbeidende som ønsket full jobb arbeider halvtid, kan vi
legge til ytterligere 4 mill. mennesker. Det gir oss 18,5
millioner ledige, eller ca. 12 pst. av arbeidsstyrken, bare ved
hjelp av
å analysere den offisielle statistikken.
Benytter vi samme metode på
februartallene, og inkluderer jordbruket, ser vi at ledigheten i USA
har økt med så mye som 851 000 + 400 000 + 230 000 =
1,481 millioner mennesker denne måneden alene.
Den kraftige økningen i
ledigheten innebærer at krisas konsekvenser foreløpig i stor grad
skyves over på et mindretall av befolkninga. Men også de som er i
full jobb rammes, om enn i mer marginell grad.
I USA har gjennomsnitts
arbeidsuke i industrien falt fra 40,8 i tredje kvartal i fjor til
39,6 timer i februar, og overtida fra gjennomsnittlig 3,6 til 2,6
timer ukentlig.
Dette indikerer trolig mindre penger i lommeboka også for
heltidsansatte, sjøl om timelønna har økt marginalt.
Gjennomsnittlig timelønn er
oppgitt til 18,47 dollar, omlag 130 NOK. Det er et tall som skjuler
store forskjeller. Millioner av amerikanere arbeider for minstelønn,
som med dagens kurs er på ca. 50 kroner timen.
12,5 mill. registrerte, helt
ledige er i antall allerede på linje med
tallene under den store depresjonen
på 1930-tallet. Den gangen var total arbeidsstyrke imidlertid bare
en tredel av hva den er i dag, slik at på det verste (1933) var
registrert ledighet på nesten 25 pst. av arbeidsstyrken.
Statistikken var nok ikke mer
pålitlig før i tida, slik at tallene sannsynligvis er noenlunde
sammenlignbare. Den gangen opererte de neppe med kategorier som "ufrivillig
deltid" og "marginell tilknytning til arbeidsmarkedet". Det kunne
føre til at faktisk ledighet ble både mer og mindre synlig i
statistikken, så det er i så fall vanskelig å vurdere.
Antar vi f. eks. at fast, deltids
lønnsarbeid var mer uvanlig på 1930-tallet enn i dag, vil det i så
fall trekke i retning av at det var mindre skjult og mer åpen,
erkjent, registrert ledighet på den tida. På den andre sida var det
relativt sett flere arbeidsplasser i jordbruket, noe som taler for
mer sesongarbeid. Sesong- eller dagarbeidere tok kanskje dauperioder
på egen kappe, uten å melde seg ledige.
Vi kan
i det minste si at om den registrerte ledigheten i USA
fortsetter å øke med 650 000 pr. måned, er det også offisielt
relevant å begynne å snakke om den nye, store depresjonen om et års
tid.
Ledigheten i USA
har ikke økt så raskt pr. måned siden de store militære styrkene ble
dimittert etter Den andre verdenskrigen i 1945, heter det. Hvordan
kom USA seg ut av elendigheten den gangen?
Ved imperialistisk ekspansjon
praktisk talt over hele kloden, og ved at oljeforbruket har økt i
takt med BNP i over 50 år. Dette
er ikke lenger mulig. Framtidsutsiktene er for øvrig ikke et hår
bedre i Europa enn i USA, snarere verre.
Kapitalismen vil fortsatt fluktuere,
men det "snur" ikke denne gangen.
Det er grunnen til at dette nettstedet
i 3 år har forsøkt å innføre vanskelige begreper som paradigmeskifte
og reallokering i samfunnsdebatten, uten vesentlig hell. La oss håpe
at det endres før pasienten dør av den pågående, stadig mer
hysteriske feilmedisineringen.
Heldigvis er også de norske
vegmyndighetene totalt udugelige. Vi kan derfor håpe på at de ikke
rekker å bygge alt for mange nye motorveger som står tomme om en
8-10 års tid.
