EUs ca. 500 millioner innbyggere bruker 16 mill fat olje i døgnet. USAs 300 mill. innbyggere bruker over 20. Slike tall gjør det lett å trekke den slutning at USA er verst ute som følge av Peak Oil og galopperende oljepris.

Fallhøyden er utvilsomt størst for USAs vedkommende. Landet og innbyggerne bruker langt mer olje enn hva de har råd til, noe som gir seg utslag i statlig budsjettunderskudd, underskudd på handelsbalansen med utlandet, seddelpresser som går varme og en finanssektor i oppløsning.

Samtidig er det lett å glemme det faktum at USA med en snittproduksjon på ca. 7,5 mill. fat råolje, kondensat og NGL i døgnet fortsatt er verdens 3. største oljeprodusent, etter Russland og Saudi-Arabia. Og fallraten er ganske lav. USA utvinner tre ganger så mye olje som Norge, og den norske utvinningen faller langt raskere.

At også Europa nå er på vei inn i resesjon bør ikke overraske noen.

I OECD Europa, med langt flere innbyggere (og for øvrig med verdens høyeste befolkningskonsentrasjon), falt produksjonen i juni for første gang under 4,3 mill. fat, og den er på vei under 4,5 for godt. Produsentlandene er i hovedsak Norge og UK.

Dette er bare vel halvparten av USAs oljeutvinning. Og fallraten er 8-10 pst. årlig - langt høyere enn for USAs vedkommende.

Det er USAs groteske forbruk som fører til at landet i dag må importere ca. 65 prosent av sin olje. Med et forbruk pr. innbygger tilsvarende Vest-Europa ville USA fortsatt ha vært til ca. 70-80 pst. sjølforsørgende. OECD Nord-Amerika, som omfatter Mexico og Canada i tillegg, ville ha vært stor nettoeksportør.

Med et forbruk pr. innbygger tilsvarende Russland, ville USA aleine ha vært en betydelig nettoeksportør av olje. USA utvinner bare vel 2 mill. fat olje i døgnet mindre enn Russland, og har mindre enn dobbelt så mange innbyggere. USA er verdens største importør av olje, Russland er verdens nest største eksportør.

Stor fallhøye innebærer også at USA har et relativt stort effektiviserings- og innsparingspotensial, noe som er langt mer beskjedent for Europas vedkommende.

Hele USAs infrastruktur er basert på massebilisme og billig drivstoff, med forsteder langt unna bykjerner og arbeidsplasser. 10 mil til jobben er ikke uvanlig. Endringer er på gang, men det vil ta tid. Bare det å skulle langt på vei bytte ut landets bilpark vil f. eks. ta minst 10-12 år.

Relokalisering av boligmasse, arbeidsplasser og oppbygging av et offentlig transportnett som i dag praktisk talt ikke eksisterer i store deler av landet vil ta enda lenger tid. Og det skal skje i en situasjon da finanssektoren allerede ligger nede for telling.

Et langt mer energifattig Europa vil på sin side måtte spare, spare, spare fra et i forhold til USA allerede relativt lavt nivå. Det blir tøffe nok tider på begge sider av Atlanteren.