Det ble en del leven rundt årets World Energy Outlook fra IEA, da Financial Times for ei tid tilbake lekket opplysninger fra et uferdig utkast. Nå foreligger et offisielt sammendrag av rapporten på nettet her.

De langsiktige vurderingene av tilbud og etterspørsel er uinteressante, da de alltid viser seg å være feil. La oss heller se litt på nettopp den delen Financial Times fokuserte på i sin lekkasje, fallratene i eksisterende oljefelt (side 42).

IEA fastslår ukontroversielt nok at det globalt vel kan være nok olje i bakken og under havbunnen, men - og det er det som er poenget - det fins ingen garantier for at det lykkes å få den fram raskt nok. En av de største usikkerhetsfaktorene er hvor raskt produksjonen faller i eksisterende felt etter som de "modnes", dvs. eldes.

Det meget verdifulle arbeidet IEA har gjort for første gang i årets rapport, som savner sidestykke, og som ble varslet for flere måneder siden, er at det er gjennomført en detaljert felt for felt-analyse av den historiske produksjonen i 800 oljefelt, inkludert alle verdens 54 supergiganter.

Ansvarlig for prosjektet er IEAs sjefsøkonom Faith Birol, som utvilsomt har bidratt til å føre analysene fra "nok billig olje i vår tid"-IEA over i et noe mer realistisk spor de seinere åra.

IEA skriver at de observerte (faktiske) fallratene sannsynligvis vil akselerere på lengre sikt i alle de større oljeproduserende deler av verden. Dette skyldes dels at feltene blir stadig mindre og dels at en større del av oljeproduksjonen skjer offshore.

IEAs analyse bekrefter med andre ord at generelt sett faller små felt raskere enn store, og felt til havs raskere enn felt på land. Heia Norge!

IEAs anslag er at den gjennomsnittlige, globale observerte fallrate i dag er 6,7 pst./år for felt som har passert toppen, og at den vil øke til 8,6 pst. i 2030.

De observerte fallratene er 3,4 pst. for supergigantene, 6,5 pst. for gigantene og 10,4 pst. for store felt. Fallratene er lavest i Midtøsten og høyest i Nordsjøen. Ikke overraskende, for feltene som er satt i drift på britisk og norsk sokkel har blitt stadig mindre i mange år allerede, samtidig som det altså er tale om offshorefelt.

De naturlige, eller underliggende, fallratene er ifølge IEA ca. en tredel høyere enn de faktiske, men de varierer en del geografisk på grunn av varierende investeringsgrad (underliggende fallrate er den som framstår når en ikke regner med effekten av investeringer i eksisterende felt).

For verden som helhet anslår IEA de naturlige fallrater til å ha nådd 9 pst./år for felt over toppen, forøvrig det samme tall som Financial Times offentliggjorde. Dette er med andre ord den fallraten som ville ha eksistert om det ikke ble fortatt noen investeringer i disse feltene.

IEA anslår en økning til 10,5 pst. naturlig fallrate globalt i 2030, ettersom feltstørrelsen synker i alle regioner, og stadig mer produksjon flyttes til havs.

Konsekvensene av slike tall er vidtgående. For det første ser vi at dagens gigantiske investeringer i eksisterende felt ikke greier å bremse den naturlige fallraten med mer enn en tredel, og disse investeringene må økes gradvis, etter hvert drastisk, for at ikke forskjellen skal bli enda mindre.

Oljeprodusentene må kjempe mot en stadig økende naturlig fallrate.

For Norge isolert sett er konsekvensene nokså dystre. De gamle, store feltene er allerede tømt for gjennomsnittlig nesten 80 pst. av sitt utvinnbare innhold, og de nye feltene som settes i drift er svært små, ofte bare lommer og tilleggsressurser.

Vi kan trygt fastslå at det vil kreve enorme investeringer bare å holde tritt med fallratene i åra som kommer, og hva IEA ikke har gjort, er å legge inn mulige effekter av den pågående globale finanskrisa for investeringene også i oljesektoren.

De rent tekniske analysenes store begrensning er at de gjerne tar en del overordnede rammevilkår angående markedsforhold, finansiering og betalingsevne for gitt. De siste måneders utvikling i den globale økonomien bør ha lært oss ett og annet i så måte.